FORORD

Jeg vil rette en takke Asker ­Bibliotek for at de hjalp meg med å finne bøker om det tema jeg valgte å skrive om.

Enkelte av disse fotografier har tidligere ikke vært offentliggjort, men er alle tatt den 9. april av en norsk pressefotograf.

INNLEDNING

Om ca. fire måneder er det 50 år siden krigen kom til Norge. Nettopp dette dystre jubileum har jeg valgt å skrive om.

For å kunne forstå den ulykkelige hendelse, 9.april 1940 var, må en se på hendelsene på det politiske plan fra begynnelsen av dette århundre. Jeg kan ikke i denne oppgave befatte meg med en så stor oppgave. Jeg har imidlertid valgt å se litt på det partiet som hadde regjerings­makten da krigen startet. Hendelsene jeg valgte å skrive om fikk ingen naturlig slutt før den andre Verdenskrig sluttet, jeg har imidlertid valgt å slutte krigs­berettelsen i denne oppgave med 9.april 1940 

Jeg har på grunn av oppgavens omfang vært nødt til å være selektiv i valget av opp­lysninger brukt i denne oppgave. Mye kunne vært utdypet, mye kunne vært tilføyd, men ingenting strøket.

Videre vil jeg bemerke at jeg ikke har diskutert noe av det stoff jeg bringer i denne særoppgave. Denne oppgave var tenkt som en opplisting av de ulike hendelser i vårt land  med umiddelbart tilknytning til 9. april 1940.

Før leseren starter lesingen av denne teksten vil jeg komme med en bemerkning til den norske soldats innsats under kampene:

"Vi skal i ettertid vite at det var i Narvik den tyske krigsmaskin fikk sitt første nederlag, samtidig som vi også skal vite at vi på tross av den forfatning vårt forsvar var i ytet tyskerne stor motstand. Det står større ære av den norske soldats innsats i tiden etter 9. april til 10. juni enn det står av Regjeringen Nygaardsvolds evne til å styre landet og ivareta forsvaret i tiden før krigen startet".

En bør når en leser denne særoppgave merke seg at da Prins Carl av Danmark ble valgt til konge i Norge valgte Kong Håkon, det navn prinsen ble gitt i Norge, følgende valgspråk: "Alt for Norge!"   Det er derfor ikke bare merkelig med helt uforståelig at Kong Håkon i den tid landet og folket virkelig trengte hans nærvær valgte å flykte til England og whisky og horer fremfor å være hos det folk han hadde lovt å gjøre alt for.   Etter krigen ble det hevdet at kongen reiste til England var fordi han ikke ønsket å bli misbrukt av tyskerne.  I den forbindelse bør en merke seg at kongens fetter, Kong Fredrik av Danmark, ble hos sitt folk og land.  Kong Fredrik ble IKKE misbrukt av tyskerne.  Kongen red rundt i København hver søndag så lenge krigen varte.  Han ble heller ikke misbrukt av tyskerne.

HVEM REGJERTE LANDET DA KRIGEN KOM?

I de første 40 år av dette århundre var Europa preget av krig, politisk strid og revolusjon. Denne kampen ble ledet av kommuni­stiske krefter hvis hensikt det var å bryte ned det eksi­sterende samfunn, og erstatte den med kommunistiske styrte land. Et eksempel på en fra kommunistisk syn vellykket strid er revolu­sjonen i Russland.

Vårt land ble ikke spart for klasse­kampen som herjet den vestlige verden, men den var på langt nær så grusom hos oss som i andre land. Toneangivende for klasse­kampen i Norge var Det Norske Arbeiderparti. Partiet hadde siden 1919 vært medlem av den Kommunistiske Inter­nasjonal. En organisasjon hvis oppgave det var å påskynde den kommunistiske verdensrevolusjon.

Den Kommunistiske Internasjonal hadde gjennom 20-årene finansiert drift og oppbyggingen av Arbeiderpartiet. Dette ble bevist under Stortingsforhandlingene våren 1932. Daværende forsvarsminister, Vidkun Quisling, i Bondeparti­regeringen hadde i Stortinget lagt frem bevis for at Arbeider­partiet og Det Kommunistiske parti ble finan­siert ved hjelp av penger fra Den Kommunistiske Inter­nasjonal og Sovjet. Totalt ble det lagt frem bevis for at:

- Arbeiderpartiet og kommunistene i 1928-29 hadde mottatt   kr.500.000.

- At i 1932 var det fra utlandet blitt overført kr.1.500.000.   Til revolusjonær virksomhet i forsvaret.

- Trygve Lie, senere FN-sekretær, hadde 20.juni 1921 mottatt    kr.5.800 for kommunistisk virksomhet.

- Sverre Støstad, senere stortingspresident, hadde mottatt   kr.8.000.

- det ble oppbygd en bevæpnet revolusjonær på 11.000 mann som    ved en revolusjon skulle besette telegraf, radio, post og  jernbane foruten å overta politiet. (dok. 149,150)

- Det Norske Arbeiderparti skulle utføre ordrer fra Moskva. I tilfelle av revolusjon skulle det opprettes en   Sovjetrepublikk  i Nord-Norge uavhengig av den norske stat (dok. 121).

Forøvrig kan fortelles at Alfred Madsen, Arbeiderpartiets parlament­ariske leder 1928-31 og sosialminister i 1928, var blitt arres­tert da han prøvde å bringe russisk gull inn i Norge.

For å gi et inntrykk av kroneverdien i 1920-åra kan opplyses at timelønnen var NOK 0,50 for fagutdannet personell. Det kostet 3 øre å sende et vanlig brev.

I følge Arbeiderpartiets paroler skulle deres barn ikke delta i feiringen av Norges nasjonaldag, 17 mai. De skulle heller ikke bruke det norske flagget, men bare partiets røde banner, med hammer og sigd i hvitt. Dette var Arbeiderpartiets syn på Norge og deres nasjonal­følelse.

I forbindelse med Nansens gravferd 17.mai 1930 skrev arbeider­lederen Martin Tranmæl i Arbeiderbladet: "Nansen var i Norge den fa­scistiske arbeider­fiendtlighets bannerfører!...Et­ter noen barne­hyl, flaggvift­inger og noen glass god sherry -  så et liktog."

Etter den første verdenskrig hadde fredsønsker og -lyst spredd seg blant europeiske politikere. Fredstanken var fra tidligere en kampsak for arbeiderbevegelsen. I 20 årene startet Arbeider­partiet en storstilet kamp mot militærvesenet og forsvaret. De så på militære med frykt for at de skulle kunne brukes av borger­skapet

i tilfelle av revolusjon. De eneste som i følge Arbeiderpartiet hadde rett og plikt til å ha en kamporganisasjon var de selv. Et eksempel på dette er Trygve Lie som i partiets aviser skrev:

"Arbeiderbevegelsen må være den bevegelsen som utdanner de sterke kadrer arbeiderklassen skal hente sine storm­tropper fra de revolusjonskamper som forestår, og som skal være gjennomsyret av uforsvarlig hat til borgerskapet. Støtt opp om den anti-militære aksjon...Gjør ditt til å øke usikkerheten og oppløsningen av hæren... Vi vil rive ned militæret."

Kjente Arbeiderpartipolitikere som Torp, Monsen og Tranmæl reiste rundt i landet og hold kamptaler for soldatene og opp­fordret dem til å ødelegge geværene. Den senere statsminister, Einar

­Gerhardsen, ble i løpet av 1920-årene fengslet 4 ganger for opp­vigling blant soldater. Den 5. juni 1924 ble en del Arbeiderpartimedlemmer dømt for anti­militærisk agitasjon. Disse var:

Martin Tranmæl, Håkon Meyer og Oscar Torp fikk 150 dagers fengsel, Nils Hønsvald fikk 120 dager, Aksel Zachariassen fikk 90 dager. Einar Gerhardsen ble også dømt til en av mange fengselsstraffer denne dag.

Ved stortingsvalget i 1936 hadde Arbeiderpartiet en forsvarspost med følgende tekst:

"Det norske Arbeiderparti vil bekjempe enhver rustningspolitikk. Militærvesenet omlegges til vaktvern. Oppgaven i den kommende 3-årsperioden er  å forberede denne omlegging."

Stortingsvalget høsten 1936 ble vunnet av Arbeiderpartiet, de fikk ikke rent flertall, men ble største parti i Stortinget. Regjeringen ble ledet av Nygaarsdvold. 

Norge hadde ikke behov for et sterkt forsvar mente Arbeiderpartiregjeringen fordi vi skulle ha en forutseende utenriksledelse som skulle varsle fare i så god tid at vi skulle få anledning til å styrke forsvaret før krigen var over oss.

Et lands forsvarsevne er ikke bare avhengig av et fysisk forsvar, festninger og skip, våpen og ammunisjon, men også av viljen til å sette disse midler inn i en kamp. Forsvarsevnen forutsetter dessuten en tro på at det land som skal forsvares har verdier som det er verd å forsvare. Arbeider­partiet anså ikke Norge til å ha verdier de var villige til å forsvare. Dette var følgene av den sosiale kamp partiet hadde ført siden 1905.

Arbeiderpartiets antimilitære kampanje hadde delvis nedbrutt landets forsvarsevne da krigen kom over oss. Notorisk hadde partiet med sine holdninger kjempet for at de nasjonale verdier folket hadde skulle erstattes av internasjonale tanker og proletariatets verdinormer. proletariatets verdinormer var antinasjonale og hevdet at alle folk var like og hadde like store verdier. At Russland drev rustningspolitikk og hadde et stort og sterkt militær tiet Arbeiderpartiet om på sine agitasjonsmøter.

REGJERINGEN NYGAARDSVOLD OG FORSVARET

Arbeiderpartpolitikeren Johan Nygaardsvold fra Hommelvik i Sør-Trøndelag dannet i 1935 regjering etter Venstremannen Johan Ludwig ­Mowinckel. Dette var ikke en lett oppgave for Arbeiderpartiet for nå fikk de ansvar for landets sikkerhet. Nå måtte de ta ansvaret for landets forsvar. Det gikk ikke lenger an å snakke om borger­nes forsvar, nå satt de jo selv med makten og ansvaret. For å komme ut av problemet med forsvaret førte Nygaards­vold Venstres forsvarspolitikk videre. Dette innebar at bevilgn­ingene til for­svaret stadig ble mindre og mindre. Av partiene i Stortinget var det på dette tidspunkt bare Høyre som var for et sterkt forsvar. Utenfor Stor­tinget var det mange grupper som ønsket et sterkt forsvar, deriblant Forsvaret selv og partiet Nasjonal Samling. Nasjonal Samling var et nytt parti, opprettet 17. mai 1933.

Etter som tiden gikk utover i 30-årene, ble det på grunn av krigs­faren ute i Europa, bevilget økning i forsvarsbudsjettet. Økningen ble bevilget for sent til å hindre den katastrofe landet ville kommet i.

Arbeiderpartiregjeringen under Johan Nygaardsvold besto av pasi­fister, enkelte av dens medlemmer kan betegnes som utpregede pasifister. Dette gjelder i særdeles grad for statsministeren og utenriksministeren. Regjeringens holdning til landets forsvar gies best ved et sitat fra forsvarsminister Torp under trontale­debatten i 1936:

"...Arbeiderpartiets syn på forsvaret er ikke endret i og med at vi har regjeringsmakten, men vi vil fordi vi ikke har flertall legge frem et forsvarsbudsjett som er like stort som sist år, dette fordi vi ikke kan legge fram et budsjett slik vi ønsker et forsvarsbudsjett skal være...... Vi må innstille hele vår militærpolitikk på å bevare landets nøytralitet og her er rustningspolitikk en direkte fare. I samme utstrekning som vi ruster, forringes vår mulighet til å bevare nøytraliteten i en kommende krig.....Man innvender at det er uforsvarlig av oss på bakgrunn av den truende internasjonale situasjon. Men vi går her ut fra at Norge ikke vil og ikke kan føre krig......Den største forsvarsoppgave blir derfor å styrke vårt land økonomisk, sosialt og kulturelt."

Den daværende forsvarsminister tok ikke i betraktning de forpliktelser Norge som land tok på seg i en kommende krig ved å erklære seg nøytral.

I 1937 sa statsminister Nygaardsvold:

"Det er på den basis regjeringen har lagt sin opprustningspolitikk an: Å oppruste landet økono­misk, sosialt, materielt, ikke militært."

Forsvarsminister Monsen sa samme år:

"Kanonene kan vi ikke bygge på. Velger vi det grunnlag, da kan vi være sikker på at den dag vil komme, da vi ikke lenger kan regnes som en fri og uavhengig stat."

Denne politikken skulle 4 år senere gi landet vårt en kostbar lærepenge. På dette tidspunkt, fra 1935 til 1939, gikk rustningsindustrien i høyt tempo i hele verden. Sverige for eksempel øket sine forsvarsbudsjetter i dette tidsrom. Det var jo allerede krig i Europa, frigjøringskrigen i Spania hadde begynt og Italia hadde ført krig med Etiopia.

Forsvarspolitikken som ble ført i Norge de siste 10 årene før 1940 hadde medført at landets offiserer ikke hadde trening i kommandering av større militære enheter. Brigadeoffiserene hadde ved krigens begynnelse aldri kommandert en brigade langt mindre sett en oppsatt. Våpnene som var i depotene var gammeldagse og soldatene som skulle bruke dem hadde liten trening i å skyte med skarp ammunisjon.

Riktignok øket Regjeringen forsvarsbudsjettet etter som krigen nærmet seg, men leveringstiden på våpen var lang og bevilgningene ble derfor ikke brukt. Vårt forsvar som en gang var blant de sterkeste i Europa ble i løpet av 20- og 30-årene redusert til et marionette forsvar uegnet til å forsvare et lands nøytralitet.

Kommanderende General, Loke, uttalte i 1938:   

"Den europeiske utvikling peker i den retning at vi, under en europeisk krig, må regne med å bli liggende i begivenhetenes brennpunkt geografisk og krigspolitisk. Vi må derfor være forberedt på at vår stilling da blir ganske annerledes utsatt enn den var under  Verdenskrigen 1914-18. Hvorvidt den nåværende spente situasjon vil utløse seg krig, når dette i tilfellet vil skje og hvordan og i hvilken grad en slik krig vil berøre oss, alt dette er ting som hverken de militære myndig­heter eller stats­maktene kan ha noen be­grunnet mening om.

Det er statsmaktenes sak å avgjøre hvilke sjanser de vil  ta i den nåværende usikre situasjon. Men det er de militære myndigheters plikt å skaffe stats­maktene det nød­vendige grunnlag for vurderingen av situa­sjonens militære side."

Det ville, mente Kommanderende Generalen, ta år å bringe vårt nøytralitetsvern i den orden situa­sjonen krevet. Det kunne fort bli sent. I denne situasjon var det derfor uten praktisk interesse å diskutere hvordan forsvaret helst burde vært ordnet, sa generalen, eller hvordan det burde organ­iseres i en mindre fjern framtid. Det eneste som veiet under de for hånden værende spente forhold, var de skritt som praktisk ble gjort nå og i de aller nærmeste år framover: "øvelser, anskaffelser og nybygging med sikte på snarest mulig å få bedret vårt forsvarsberedskap for den foreliggende situasjon". Kommanderende General gikk ut fra at det i hovedsaken var to situasjoner en måtte regne med under en  europeisk krig:

- Nøytralitetsvakt uten at vi selv ble trukket inn i

krigen omtrent som i 1914-18, men etter omstendig­hetene i skjerpet form.

- vi måtte verge vår nøytralitet med våpenmakt for å

hindre en krigførende makt fra å nytte norsk område.

Om regjeringen Nygaardsvold, den marxistisk betonte regjerings holdning, i de kritiske dager uttalte General Ruge seg i brev til Einar Gerhardsen den 15.9.1947 (brevet ble delvis referert i Morgenbladet 16.6.1948):

"Regjeringen plikter til enhver tid å ha full klarhet over og sammen med sine ansvarlige militære rådgiver å ha diskutert gjennom helt til bunns, vår strategiske situasjon under de ulike mulige krigsalternativer, de krav som disse ulike strate­giske vil stille til vårt forsvar, forsvarets evne i øyeblikket til å fylle krav, de tiltak som må tas for å fylle de huller i forsvarsberedskapen som i øyeblikket måtte finnes, hvilken tid det vil ta og hvilke anstrengelser det vil fordres for å gjenn­omføre disse tiltak...

Hadde regjeringen Nygaardsvold helt fra sin tiltredelse i 1935 følt det som sin plikt hvert år å ta disse ting opp til alvorlig og grundig undersøkelse, så ville vi i 1939 stått meget bedre... Den som er klar over sin stilling og mulighetene, kan handle raskere, mer effektivt, enn den som ikke har tenkt gjennom tingene i første rekke.

Hadde regjeringen Nygaardsvold våren 1940 ofret noen dager på å sette seg virkelig inn i våre mobiliseringsforhold, og hvilken tid det måtte ta å sette forsvaret i kampberedskap, ville nok natten til 9. april ha forløpet annerledes.... Denne mørklegging omkring forsvarsberedskapen førte oss direkte i ulykken i 1940."

Dette er sterke ord fra generalen som hadde hovedansvaret for landets forsvar etter 14. april 1940. Det levner ikke mye ære til Arbeiderpartiets regjering av 1936.

I forbindelse med behandlingen av forsvarsbudsjettet i 1938 gjorde Kommanderende General henvendelser til Regjeringen om at de måtte øke bevilgningene slik at vi kunne stå imot et plutselig overfall. Generalen anså det som meget sannsynlig at landet i fall det ble krig ville bli utsatt for et slikt angrep, dette ville sette skjerpede krav til vår krigsberedskap. Generalen ønsket også å utvide øvelsestiden for soldatene. Regjeringen foreslo imidlertid bare utvidet rekruttskole, og ingen utvidelse av den delen av opplæringen som ville gjøre soldatene i stand til  å forsvare seg under en krig.

Etter krigen ble det av Stortinget oppnevnt en kommisjon, Under­søkelseskommisjonen av 1945, som skulle granske Regjeringen Nygaard­svolds politikk og de følger den fikk for forsvaret av landet. Kommisjonen ble opprettet fordi det under krigen var reist ønske om å stille Regjeringen for Riksrett fordi de hadde lagt landet åpent for tyskerne. I seiersrusen i 1945 var det umulig å dømme Nygaardsv­old og hans ministrer, men kommi­sjonen levner ikke stor ære til den regjering som hadde makten da fienden angrep landet vårt. Enkelte uttalelser kommisjonen kom med om Koht førte til at Koht utga et forsvarsskrift om sin utenriks­politiske virksomhet før krigen. Boken fikk ingen betydning for ettertidens syn på den norske regjerings handlinger før den tyske krigsmaskin rullet inn over landet. Den ble kun sett på som et partsinnlegg.

Når det gjelder de forsvarstiltak Regjeringen traff på bakgrunn av den utenrikspolitiske situasjon må det påpekes at vårt forsvar var meget svakt sommeren 1939. Det var dårlig rustet til å verne vår nøytralitet. Dette på tross av at det i presse og samfunns­debatten ble krevd at landet måtte være rustet til å forsvare vår nøy­tralitet. Særlig ble dette hevdet fra det lille og ubetydelige partiet Nasjonal Samling. Dette partiet hadde stor oppslutning fra bønder, militære og akademikerne. Dets leder Vidkun Quisling, en tidligere major, deltok i samfunnsdebatten med krav om at forsvaret måtte styrkes. Da han og hans meningsfeller ikke hadde politisk makt ble de neglisjert.

Det er hevet over en hver tvil at Regjeringen Nygaardsvold må ta det fulle og hele ansvar for at landet var så dårlig rustet for den oppgave det er å være nøytral i en krig.

Som en følge av den utenrikspolitikk Regjeringen hadde ført, erklærte Norge 1. september 1939 fullstendig nøytralitet i krigen mellom Polen og Tyskland, den 3. september ble erklæringen gjentatt i krigen mellom England og Frankrike på den ene side og Tyskland på den andre. Et lands forpliktelser ved nøytralitet er beskrevet i Haagkonvensjonene av 1907 nr V og XIII. Det vil gå forlangt i denne oppgave å utdype denne konvensjonen, men det er påkrevende å fastslå at konvensjonen pålegger alle nøytrale land å anvende fysiske maktmidler dersom landets nøytralitet blir krenket. Et nøytralt land er følgelig ikke berettiget til å forholde seg passivt ovenfor krenkelser av nøytraliteten.

ALTMARKAFFÆREN

 Altmark var forsyningsskip for det tyske panserskipet Admiral Graf von Spee. Den 17.desember 1939 ble Admiral Graf von Spee senket av egen beset­ning fordi den ikke skulle falle i britenes hender etter at det var satt ut av stand til å forsvare seg. Admiral Graf von Spee hadde kjempet mot en overmakt av engelske krigsskip i Syd Atlanteren, hadde senket en del av disse, men var så selv blitt gjort kamp­udyktig. Admiral Graf von Spee hadde ca 300 engelske fanger ombord, disse ble overført til ­Altmark som skulle bringe dem til Tyskland i krigsfangenskap. Altmark ble omtalt i pressen, fordi den klarte å komme unna den britiske armadaen som forfulgte den. Altmark dro nord om Island, for så å dra sørover langs norske­kysten på vei mot Tyskland.

 
Med en gang Altmark kom i norsk farvann, ble all ammunisjon og alle våpen stuet bort. Dette ble gjort for at skipet ikke skulle krenke Norges nøytralitet.
 
Altmark ble stoppet av sjøforsvarets nøytralitetsvern flere ganger på sin ferd fra Frøya i Sør-Trøndelag til Bergen. Men de foretok aldri en undersøkelse. Skipets kaptein satte seg imot en under­søkelse med den begrunnelse at Altmark var et statsskip. Statsskip og krigsskip har under krig krav på å kunne oppsøke nøytrale havner og nøytrale lands sjøruter uten at de derved bryter et lands nø­ytralitet, eller at det nøytrale land skal sette krigsskipet i karantene for resten av krigens varighet.
 
Da Altmark kom til Bergen krigshavn, ønsket man enda en gang å visitere skipet, men det ble ikke gjort. Altmark ble ledsaget sørover langs norskekysten av to norske torpedobåter. Hele tiden fulgte det britiske kryssere etter dem. Den 16.februar gikk
Altmark inn i Jøssingfjorden. Altmark var på det tidspunkt eskortert av bevoktningsskipet Firern og torpedobåtene Kjell og Skarv. Den britiske krysseren Cossack, assistert av noen mindre fartøyer, fulgte etter og gikk til angrep. Til tross for protester fra de norske båtene. De britiske mannskapet bordet Altmark og befridde de britiske fangene.
Før engelskmennene bordet Altmark hadde det foregått radiokontakt mellom de norske militærfartøyene og kommandøren på Cossack.

Nordmennene krevde at de engelsk skipene skulle forlate norsk territorialfarvann, og at de ikke skulle angripe Altmark på norsk territorum. Kommandøren på Cossack, kaptein P. L. Vian, nektet å etterkomme de norske krav, han henviste til et engelsk regjerings vedtak om at Altmark skulle bordes uansett hva Norge mente. Komman­danten for de norske torpedo­båtene ønsket å stadfeste Norges nøytralitet ved å senke Cossack, han telegraferte derfor til sine militære overordnede om tillatelse til å torpedere Cossack. Svar kom fra Forsvarsdepartementet og Admiralitetet med beskjed om at en ikke måtte gjøre noe med ­Cossack. (En var redd de konsekvenser dette ville få for landets forhold til England, lite tenkte på de konse­kvenser det ville få på landets anseelse som en nøytral stat. Nøytralitet må forsvares, en kan ikke protestere frem nøytralitet.)

 
Cossack gikk ut av fjorden 17.februar. Tilbake lå Altmark med akterskipet mot land og med avslått ror. Under det engelske over­fallet hadde 7 tyske soldater mistet livet, 1 var såret og 1 savnet.

 
Denne hendelsen vakte stor interesse i verdenspressen. Den norske pressen beklaget seg over Cossacks inntrenging i Jøssingfjorden, og så på det som en nøytraliteskrenkelse. Den britiske presse hevdet at selvsagt kunne ikke tyske krigsskip bruke nøytrale norske farvann som en beskyttet korridor fra Østersjøen til Murmansk til sine krigerske operasjoner. Den franske presse påstod at Altmark krenket den norske nøytralitet ved sin passering av sjøterritoriet og at Norge skulle ha internert Altmark. Tysk presse hevdet at det var et skjendig overfall på et fredelig handelsskip, som ikke var gitt tilstrekkelig vern fra norsk side.
Ingen, utenom Norges Handels- og Sjøfartstidene", betraktet hendelsen i Jøssingfjorden i mars 1940 i relasjon til en hendelse under den tysk-franske krig i 1870-71 da et fransk krigsskip kom inn i britisk sjøområde med tyske fanger ombord. Den Nord-Tyske Forbunds konsul i Leith forlangte fangene utlevert, men England avviste det i det de hevdet at frigivelse av fanger ikke var i overensstemmelse med et nøytralt lands plikter i en krig.
 

Allerede 17.februar kl.9.30. nedla den tyske minister en skarp protest i utenriksdepartementet. Det påpekes at den norske regjering ikke har gitt Altmark tilstrekkelig beskyttelse.
 

Samme dag kaller statsminister Nygaardsvold, som fungerende uten­riksminister, den    britiske minister i Oslo til seg, og ga uttrykk for den krenkelse Norge følte. Den norske regjeringen ga den Engelske regjering en alvorlig protest og forlangt at den engelske marine får instruk­sjoner om i fremtiden å respektere norsk sjø­område, fangene for­langes utlevert til Norge og det kreves er­statning og opp­reisning. Samme dag møter den britiske utenriks­minister, lord Halifax, den norske minister Colban. Colban møtte frem for å avgi en protest etter Regjeringens instruks. Han hevdet og at det dreide seg om en teknisk nøy­tralitetskrenkelse. (Begrepet "teknisk nøytralitetskrenkelse" er ukjent i det regelverk som behandler tilstander som kan opptre under en krig. Dette regelverk ble ratifisert av Norge i 1907 og omtales som "Haagerkonvensjonen".)
 
Det var, etter Altmarkaffæren, ikke tvil verken i England eller Tyskland om at Norge ikke ville eller kunne forsvare sin nøytralitet.
 
 Den 19.februar er Altmarksaken visstnok behandlet i utenriks­komiteen, men det foreligger ikke noe referat. I sin redegjørelse i Stortinget 19.februar, gjengir utenriksminister Koht det norske syn i hovedtrekk. Denne fremstillingen blir kommentert i Underhuset av første minister Chamberlain og i Overhuset av lord Stanhope den 20.februar. En svarnote fra England kom 15.mars. Noen norsk svarnote ble ikke avlevert.
  
Den norske presse uttalte seg negativt om den engelske nøytralitetskrenkingen i Jøssingfjoden. Nedenfor er sitert fra en norsk avis, og fra Stortingspresident Hambro. (Hambro var jøde.)
 
Aftenposten, 19. februar 1940:
 

"Forspillet til episoden i Jøssingfjorden er vel ikke helt klarlagt. Men så meget er iallfall klart at England her - folkerettslig sett - har begått et grovt og særdeles overmodig nøitralitetsbrudd overfor Norge....Den omstendighet at det (­Altmark) hadde engelske krigsfanger ombord, fratok det ikke i og for sig denne retten til fri gjennom­fart. Selv om norske myndigheter hadde kjent til dette med fangene, ville de i henhold til våre nøytralitetsregler ikke derved ha rett til å nekte det passasje eller stanse det."

Stortingspresident Hambro:

"Den engelske flåteavdelingens opptreden i Jøssing­fjorden er den mest flagrante krenkelse av en nøytral stats territorium som har funnet sted i denne krig, og man har i Norge meget vanskelig for å forstå denne overmodige og pågående krenkelse av den lille stats suverenitet som ifølge innsikt og tradisjon er Englands beste venn."

Etter Altmark-affæren foreslo  Daladier, fransk statsminister, at britene straks skulle okkupere de norske havner. Okkupasjonen skulle gjennomføres selv om den norske regjering nektet.Med okkupasjon ville en, i følge Daladier, oppnå å gi Sverige, som også var nøytral, styrke til å motstå tyske trekk, stanse malmtransporten, komme innenfor flyrekkevidde av gruvene og kanskje få svensk tillatelse til gjennommarsj til Finland. (Finland var da i krig med Sovjet.) Britene var ikke interessert i dette forslaget på det daværende tidspunkt fordi de allerede planla en stor total invasjon av Norge på et senere tidspunkt. Dessuten hadde britene mistet prestisje i sitt overfall på Altmark og derved krenkelse av norsk nøytralitet slik at de ikke våget å gå inn for franskmennenes forslag. En annen årsak til at Norge på dette tidspunkt ikke ble okkupert av britene var at Finland kapitulerte for Sovjet før britene og franskmennene fikk reist en hær stor nok til å innta Norge.

KAMPEN OM NORGE

Generelt

Fra høsten 1939 var det tydelig at Vestmaktenes, Frankrike og England, politikk var den største fare for Norges nøytralitet. Til og med Utenriksminister Koht innrømmer dette i sin bok "For fred og fridom.

Dersom vestmaktene også i den pågående krig skulle beherske far­vannet utenfor Tyskland ville landet sulte i hjel. Dette var kjens­gjerninger alle de krigførende land var klar over. Under den første verdenskrig ble tyskerne stengt inne ved at britene ved hjelp av en sterk flåte hindret den tyske marine å komme ut av Østersjøen. Tyskerne ønsket ikke dette skulle skje en gang til. De hadde derfor bygd opp en stor og sterk marine som opererte utenfor tysk ter­ritorialfarvann da krigen startet.

Vestmaktene med Frankrike i spissen ønsket at en ny krig ikke skulle foregå på det europeiske fastland. Frankrike hadde opplevelsene fra den forrige storkrigen friskt i minne. De ønsket ikke at fransk blod og jord skulle ødsles. Derfor var de store forkjempere for å tvinge nøytrale land inn i krigen. Det kostet ikke fransk blod å snakke varmt for polsk frihet og fordømme tyskernes angrep, men fransk­mennene sendte ikke tropper for å hjelpe Polen. Det samme gjaldt for britene.

Et stort britisk forsikringsselskap, Prudence Insurence, hadde store landeiendommer i Polen. De var redde for at disse skulle gå tapt dersom tyskerne gikk til angrep på Polen. Derfor bearbeidet sel­skapet den britiske regjering slik at den ga en erklæring om at den ville beskytte den polske frihet. Ingen tenkte at britene noen gang skulle innfri sine løfter til Polen. Britene grep derfor heller ikke inn med stridskrefter da Polen ble overfalt av Tyskland 1. september 1939. Historien fikk sin tragiske slutt etter siste verdenskrig, da Polen ble besatt av russiske tropper. All utenlandsk eiendom i landet ble konfiskert. Prudence  Insurence mistet i likhet med mange andre franske og engelske selskaper de eiendommer de to vestmaktene hadde ønsket å beskytte med sitt løfte om å beskytte den polske selvstendighet. 

I følge Kjell Fjørtofts bok "Mot stupet" har vi i Norge blitt utsatt for en systematisk historieforfalskning i tiden etter siste etter­krigstiden. Historieforfalskningen har vært drevet rundt hvordan og hvorfor Norge ble trukket inn i krigen. Fjørtoft hevder at Tyskland ikke hadde interesse av å trekke Norge inn i krigen, men at de ble provosert av England og Frankrike til å iverksette invasjonen i Norge.  Dette er fakta som nylig er blitt kjent i og med at do­kumenter fra det engelske krigskabinett er blitt frigjorte. 

Vestmaktenes forberedelser

Dette ble forsterket ved krigen mellom Finland og Russland.

Russland hadde på det tidspunkt en ikke-angrepspakt med Tyskland, og brukte denne pakten til et angrep på sin gamle fiende Finland. Pakten hindret Tyskland som var vennligsinnet ovenfor Finland til å gripe inn ovenfor Russland i deres ubarmhjertige krig mot det lille nordiske land. England og Frankrike ønsket ikke å erklære Russland krig, men ønsket å bruke krigen til å landsette tropper i Norge.

På dette tidspunkt hadde Frankrike og England lenge planlagt en invasjon i Narvik og Sør-Norge. Denne operasjonen skulle foregå under dekke av at England og Frankrike skulle komme Finland til hjelp i deres kamp mot Sovjet. Utenriksminister Reynaud og Winston Churchill var sterke talsmenn for en utvidelse av krigen mot Tyskland. De ønsket at de tyske tropper skulle spres over størst mulig område. Dessuten håpet de at et tysk angrep på de skandinaviske land skulle skape en verdensopunion mot Tyskland.

De regnet ikke med at Norge skulle sette seg i mot engelsk/fransk invasjon. På sin vei inn i Narvik til Finland skulle de engelsk­/franske troppene ødelegge gruvene i Kiruna samt tog­forbindelsen med Narvik for på den måte å hindre svensk eksport av jernmalm til Tyskland. Men på grunn av dårlig planlegging fra engelsk­/fransk side kom tyskerne dem i forkjøpet.

Engelskmennene ønsket at Frankrike skulle slippe miner i Rhinen samtidig med at de selv minela norskekysten. Minene i Rhinen skulle ta bort oppmerksomheten fra aksjonen i Norge mente britene. Fransk­mennene på sin side var skeptiske. De var redde for at de franske flyfabrikker ville bli bombet av Luftwaffe. All aktivitet som ikke skadet Frankrike var de enige i, så snart det ble snakk om innsats som kunne skade fransk eiendom var de meget uvillige til innsats. Dette var også tilfelle med de engelske politikerne. Derfor kunne de godt planlegge operasjoner i nøytrale land uten fare for eget skinn, de våget dog ikke et frontalangrep på Tyskland.

Den 2. april legger Sir Edmund Ironside frem en note hvor det går frem at The Imperial General Staff, den engelske overkommando, går inn for å landsette mindre britiske styrker fire steder på vestkysten av Norge. "Dette er et skritt i riktig retning", sier Winston Churchill. Han har siden 19. september 1939 gått inn for både å minelegge norskekysten og å sette inn en ekspedisjon mot malm­transporten fra Narvik.

England hadde i lengere tid hatt 3.000 soldater og offiserer liggende i Rosyth nord for Edingburg. De var påtenkt som støttetropper under invasjonen av Norge. Englands invasjon av Norge hadde fått kodenavnet "R4". Landgangsplanen, R4, inneholdt to deler:

- landgang i Stavanger med flyplassen Sola, Bergen og

Trondheim (Operation "Stratford")

- landgang i Narvik med mulig fremstøt på svensk område

(Operation "Avonmouth")

De første engelske flåtestyrker med kurs for Norge forlot England 4. og 5. april. Den 7. og 8. april ble landgangstropper tatt  ombord i krigsskipet Firth of Forth. Disse var imidlertid ikke utstyrt for kamp, men som vaktstyrker.  Englenderne hadde allerede etablert kontakt i Stavanger.  Oberst Malcolm Munthe som bodde på hotell i byen og hadde montert en radiosender på sitt rom, hadde i lang tid sent meldinger om den militære befatning byen og omegnen befant seg i. Obersten hadde dessuten daglig kontakt med det britiske konsulat.

Mineleggingen ble gjennomført, men soldatene som skulle invadere Stavanger og Bergen, kom ikke frem før tyskerne hadde besatt disse byene. Engelskmennene avsto da fra å gå i land av fare for de tap de da kunne få.

Den engelske invasjon var planlagt gjennomført på følgende måte:

"Den 5.april gikk en bataljon om bord i "Batory" i Glasgow. Den skulle ankomme Narvik 10.april med to kryssere og tre jagere som eskorte. General Mackesy var sjef for Narvik-ekspedisjonen. Mackesy skulle under overfarten til Norge, oppholde seg ombord i skipet "Aurora" sammen med 200 kommandosoldater. To bataljoner skulle fraktes med to kryssere til Stavanger og være fremme den 6.april. To andre kryssere skulle føre to bataljoner til Bergen med ankomst 7.april. Natten til 8.april skulle Norskekysten fra Stad til Svenskegrensen minelegges."

Når meldingen kommer inn til Admiralitetet i London om de tyske krigsskipene var observert, var det ingen der som trodde at far­tøyene er på vei til Narvik. Store deler av Home Fleet ble beordret til havs. Slagskipene "Rodney", "Impuls", "Valiant" og to kryssere gikk ut fra Scapa Flow på Orkenøyene. Det gikk mot nord, det samme gjorde tyskerne.

Været var så ille at selv de mest hardbarkede av de britiske sjøfolkene ser med skepsis på det opprørte havet når de legger ut fra flåtebasen. Bølger på 15-20 meter velter inn over skipene. I perioder går stormen over til byger med orkan. Fra britenes side settes det mye inn på å forhindre at de tyske krigsskipene skal klare å ta seg tilbake til sine baser i Tyskland.  Derfor går det også ut ordre om at krysseren "Aurora" og seks jagere som ligger i Clyde, straks skal gå til Scapa Flow på Orknøyene. De skal videre nord i Norskehavet.

Denne flåtegruppen er avsatt til den planlagte britiske aksjon mot Norge, og det er samme dag tatt ombord støttropper med Stavanger som mål. Nå må derfor troppene som allerede er ombord, gå på land i Clyde igjen mens utstyret blir med nordover. Det blir ikke tid til å losse det. Det samme skjer med 2 kryssere og 15 jagere som ligger i Rosyth litt nord for Edinburgh. Også de er avsatt til Norges-aksjonen. Troppene som skal til Bergen er forlengst ombord, men også de må gå på land igjen, mens utstyret følger med på ferden nordover.   

Tysklands forberedelser

Tyskland startet sine forberedelser for operasjonene mot Norge den 19.februar 1940. Da fikk general der Infanterie Nikolaus von Falkenh­orst beskjed om å melde seg i Berlin. Dette var opptakten til operasjon "Weserübung". von Falkenhorst skulle planlegge et eventuelt angrep mot Danmark og Norge.

Forutsetningene for at denne plan skulle lykkes, var total overrumpling av motstandere. Ved angrepet på Norge skulle en derfor benyttet en annen taktikk enn den som ble benyttet mot Tsjekkoslovakia og Polen. Ingen nervekrig gikk forut for aksjonen, ingen "grenseintermessoer", ingen hat propagan­da. I all stillhet ble de tyske troppene sendt ombord.

En av von Falkenhorsts generaler under felttoget i Norge var general Richard Pellengahr. Denne ble satt til å planlegge felttoget i det sørlige Norge. Til hjelp hadde tyskerne et reiseatlas, Norwegen - Handbuch für Reisende". Det skulle senere vise seg at kartene i denne bok ikke var detaljert nok til å føre krig etter.

Tyskernes plan for felttoget mot Norge var at det skulle utføres av styrker fra sjøen og luften. von Falkenhorst understreket ovenfor sine generaler at utfallet av Weserübung var avhengig av en sikker og bestemt opptreden av troppene. Målet var å vinne gunst hos den engelskvennlige del av den norske befolkning. Alle mulige hensyn skulle tas, det skulle for eksempel ikke uten videre rekvireres utstyr, en skulle ikke ta beslag i noe eller forlange hjelp eller tjeneste av noe slag uten at det ble ytet full godtgjørelse.  Proklamasjoner var trykt, og soldatene hadde fått instruks om hvordan de skulle opptre overfor sivilbefolkningen.

Øverstkommanderende orienterte også Pellengahr om den militære situasjon i Norge, og om den svake forsvarsviljen den norske regjering hadde. Videre ble alle generalene opplyst om den norske hærordningen.  (Dette var offisielle dokumenter alle land hadde tilgang på før krigen. Den norske regjerings antimilitære syn var velkjent over alt, derfor kunne alle regne med at Norge ikke kunne og ville forsvare sin ære i den pågående krig. Engelsk­mennene hadde for eksempel alt tatt beslag i den del av den norske handelsflåte som seilte på britiske havner. Denne var pristatt og måtte seile for vestmaktene. De seilte under britisk flagg og beskyttelse, for­sikringene gjaldt ikke når skipene var i krigssoner, og briten var ikke økonomisk ansvarlig for de tap rederne led hvis skipene ble torpedert eller skadet på annet vis. Norge som land deltok ikke i krigen selv om handelsflåten seilte for vestmaktene.)

Det hastet med å komme engelskmennene i forkjøpet. Kom britene først, ville krigen være tapt. Fra Norge og Danmark kunne de beherske både Østersjøen, deler av Nordsjøen og Atlanterhavet og luftrommet over Nord- og Midt-Tyskland. Derved ville ikke den tyske marine bli innestengt i Østersjøen slik den ble under den første verdenskrig.

Det er uvisst om von Falkenhorst overlot sin nyanskaffede reiseguide for Norge til Pellengahr eller om han ga ham tips om boken. I alle fall skriver Pellengahr i sin dagbok: "Med en Bädeker under armen til egen informasjon om folk og land, dro jeg hjemover".

Hitler undertegnet papirene med instruksene for "Fall Weserübung" den 1. mars 1940. Dokumentet er på fire sider, trykt på gulaktig papir, uten noen form for overskrift. (På side 23 finnes en norsk oversettelse av dette dokument.) I seks punkter gjør der Führer i grove trekk klart hvordan Danmark og Norge skal besettes. Av­delingene skulle være små; styrken vil ligge i overraskelsen og en dristig gjennomføring.  I prinsippet skal operasjonen gis preg av en fredelig besettelse og væpnet be­skyttelse av de to staters nøy­tralitet. I alle vesentlige avgjørelser var von Falkenhorst under­lagt Hitler, og han fikk deler av Luftwaffe og Kriegsmarine til disposi­sjon. Forbe­redelsene måtte gjøres raskt. Skulle fienden i mellomtiden gå til aksjon mot Norge, ville tyskerne øyeblikkelig komme med mottiltak. Når det ikke lenger var mulig å skjule at soldatene skulle ombord i krigs-og handelsfartøyer, skulle det bevisst feilinformeres. Rykter om andre reisemål ble satt ut både blant offiserer og menige. Hitler ga også operasjonene dekknavn; Wesertag var aksjonsdagen, Weserzeit klokkeslettet.

Norge skulle okkuperes av fem infanteridivisjoner og en

b­ergjeger­divisjon. General Pellengahrs 196. Infanteridivisjon skulle sammen med 163. Infanteridivisjon landsettes i Oslo og operere i Østlandsområdet. De tre andre divisjonene skulle gå i land langs kysten til Trondheim, mens general Eduard Dietl med 3. Bergjegerdivisjon skulle til Narvik. Bergjegerdivisjonen hadde deltatt i Polen, de øvrige divisjonene var totalt uerfarne i kamp. Det var med andre ord ikke elite­divisjoner, men høyst ordinære enheter som ble sendt nordover. I månedsskiftet april/mai ble også Gebirgsjägerdivisjon Feürstein satt over til Norge, slik at invasjonsstyrken egentlig ble på syv divisjoner.

Følgende tyske divisjoner deltok i angrepet:

163. Div. (Engelbrecht)og

196. Div. (Pellengahr)    Oslo-området 

214. Div. (Horn)            Kristiansand-området

 96. Div. (Tittel)            Jæren- og Bergen-området

181. Div. (Woytasch)    Trondheim-området

  3. Div. (Dietl)             Narvik-området

Navnene i parentes er navnene på generalene som ledet divisjonene.

Hitlers beslutning om operasjonene i nord ble ikke like godt mottatt i alle høyere militære kretser. Sjefen for Hæren, Generaloberst Walter von Brauchitsch, fordømte planen og holdt den for uhensikts­messig. Han hadde ikke engang blitt rådspurt. von Falkenhorst traff Feldmarschall Herman Göring to ganger under forberedelsene. Begge gangene visste Luftwaffes sjef og Det tredje rikes nest mektigste mann liten interesse. Han var dårlig orientert om foretaket i nord; han var fullt opptatt av offensiven mot Frankrike.

Innen sjøoffiserkorpset var meningene delte; mange så på planene med atskillig bekymring.  De fryktet store tap og mente "Weserübung" var et uansvarlig eventyr, et eventyr som kunne koste dem hele flåten, sa von Falkenhorst etter kapitulasjonen.  Muligens ville tapene bli så store at Marinen ikke kunne opptre som egen våpengren resten av krigen.  De mer optimistiske regnet "bare" med å miste 50 prosent av flåten og 10 prosent av mannskapene.  I alle fall antok offiserene at betydelig britiske flåtestyrker ville gjøre de tyske operasjonene svært problematiske. (Storadmiral Erich Räder var den mest energiske talsmannen for invasjonen i Norge.)

Direktiv Weserübung av 1. mars 1940

På dette tidspunktet, i slutten av mars, var det grunn til å være bekymret over issituasjonen i Østersjøen. Daværende Oberleutnant Jurgen Bieler var 1. ordonnansoffiser hos selve hjernen bak inva­sjonsplanene, oberst Erich Buschenhagen. Han forteller:

"Utenom planleggningsstaben kunne vi ikke lufte våre tanker om foretaket med et eneste menneske, selv ikke for nære offiserskamerater. Jeg kunne ikke engang røpe noe for min far, General der Infanterie Bruno Bieler, som hadde en høy kommandostilling. Situasjonen var uvanlig, men vi kunne ikke umiddelbart tro at planene ville bli realisert. Innmarsj ble drøftet også for andre land, blant annet Sverige, uten at det ble noe av. Menge var sikre på at Weserübung ikke ville komme lenger enn til skrivebordet."

Hitlers plan for den videre krig i Europa var at han først kunne starte offensiven mot Frankrike etter at det sørlige Norge var under tysk herredømme. Dette innebar at det var skaffet for­bindelse mellom troppene som var landsatt i Trondheim og de i Oslo.

Tyskerne var usikre på når operasjon Weserübung kunne start fordi issituasjonen i Østersjøen var vanskelig i 1940. Operasjonen ble flere ganger forskjøvet inntil Hitler den 2. april besluttet at angrepet på Norge skulle foregå den 9. april. Klokken 04.00 skulle de utpekte havnebyer besettes. Natten til den 3. april forlot de første transportskipene Tyskland.

For at de tyske soldatene skulle vite hvordan de skulle oppføre seg hadde hærledelsen trykket opp en instruks, denne instruks kan sees i norsk oversettelse på neste side.

 Tysk instruks til soldatene som skulle til Norge.

VARSLER SOM IKKE BLE FORSTÅTT

Utover i 30-årene mottok regjeringen Nygaardsvold, ved utenriksminister Koht, en mengde signaler om en forestående konflikt på det europeiske kontinent. Blant disse kan nevnes tyskernes innrykking på vestbredden av Rhinen i 1936, Mussolinis krig mot Etiopia, Francos krig mot kommunistene i Spania. Enkelte

­europeiske historik­ere hevder i dag at tiden mellom de to verdenskriger bare var en våpenstillstand. De hevder at den andre verdenskrig måtte komme og var en følge av Versaillefreden og den for Tyskland forsmedelige kapitulasjon. De hevder også at den siste krigen var en kulturkrig hvor den tyske kultur var i krig med den angloamerikanske.

Selv om utenriksminister Koht ikke la merke til de ovennevnte hendelser burde forsvarsminister Lundberg forstått dem, og tatt de nødvendige skritt for å gjøre det norske forsvar forberedt på å kunne forsvare sin nøytralitet. Det å forsvare sin nøytralitet er meget viktig for et land som i en pågående krig har proklamert sin nøytralitet. Regjeringen Nygaardsvold burde derfor satt forsvaret i stand til å bevare denne nøytralitet. I forbindelse med Norges nøytralitet i den krig som startet 1. september 1939 er det interessant å nevne utenriksminister Kohts tale i Stortinget under behandlingen av forsvarsbudsjettet i 1936: "Vi vil ha fred, vi vil være nøytrale. Det er klart nok at det som alltid trengs for et land, er en klok og vettug utenrikspoli­tikk."

I tillegg til de foran nevnte urosignaler fra Europa kommer Tysklands krav om "livsrom" og de følger dette fikk:

- sammenslåingen med Østerrike

- annekteringen av Böhmen og Mähre og senere hele Tsjekkoslovakia

Landene i Europa hadde rustet opp sitt militær hele tiden etter

1. verdenskrig. Russland produserte våpen for eget og tysk bruk i fabrikker bygd av tysk industri. Russiske offiserer ble trent opp av den tyske generalstab. Årsaken til at tyskerne måtte produsere våpen og trene sine offiserer i Russland var den fredserklæring Frankrike og England påtvang Tyskland etter 1.verdenskrig. Frankrike trente sine soldater i koloniene, den franske krigs­industri produs­erte våpen som aldri før i 1930-årene. Den engelske krigsindustri var også stor. Det eneste store vestlige land som hadde skåret mest ned på sine militærutgifter var USA. Det vil i denne oppgave føre for langt å beskrive den politikk som førte Europa ut i den 2.verdens­krig.

Jeg vil på slutten av dette kapitel bringe en liste av over begiven­heter som beskriver regjeringen Nygaardsvold unn­fallenhet til hendelser fra januar 1940 og til tyske tropper hadde marsjert inn i vårt land 9.april. Denne listen viser at regjeringen Nygaardsvold hadde god tid til å mobilisere vårt forsvar, men gjorde det ikke. Regjeringen Nygaardsvold kunne umulig ha vært helt uvitende om hva som var i vente. Tidligere utenriksminister Koht har således i sin bok "Norge nøytralt og overfalt" fortalt at det ved juletider 1939 ble meldt i Oslo at en stor tysk flåte var på vei mot Norge, og allerede hadde passert de danske øyene i Østersjøen. Alle permisjoner ble inndratt julaften, og kyst­fortene ble bemannet, men det  var alt regjeringen foretok seg.

I begynnelsen av februar 1940 sendte den norske legasjon i Berlin et iltelegram om at den fra særlig velunderrettet kilde hadde fått melding om at en tysk flåte hadde fått ordre om å avgå fra Stettin for en ekspedisjon mot Sør-Norge. Den 5.april 1940 sendte legasjonen i Berlin en ny melding, vesentlig samme innhold. Koht erkjenner at han følte seg ganske skeptisk, men han mente at landet var bra beskyttet og sendte meldingen videre til de militære myndigheter.

I februar 1940 tydet det svenske etterretningsvesen tyske chiffertelegrammer til legasjonen i Oslo. I disse telegrammer forespurte Berlin hvilke bilverksteder som kunne reparere tyske biler, hvilke gater som tålte belastning av tungt artilleri. En representant for det svenske etterretningsvesen reiste like etterpå direkte til Oslo  og forela denne oppsiktsvekkende melding for de norske myndigheter.

Tyskland gav også selv en advarsel. Den 5.april innbød den tyske minister i Oslo en forsamling fremstående gjester, blant annet medlemmer av den norske regjering, for å se en tysk film. Antrekk galla med ordner. De som mottok innbydelsen fikk se en redsels­full film fra bombingen av Warszawa, beretter den amerikanske minister Mrs. Harriman i sin bok "Mission to the North". Den tyske minister forklarte, da filmen trengte forklaring, at bildene var freds­propaganda, fordi de viste hva som ville hende hvilket som helst land som satte seg opp mot tyskerne. Tilskuerne var rystet og lurte på hvorfor filmen ble vist til nordmenn.

Formannen i Stortingets utenrikskomite, Stortingspresident Hambro, har i sin bok "Dette så jeg hende i Norge" gitt en skildring av den 8.april, som hadde vært en urolig og anstrengende arbeidsdag. Hambro skriver:

"Den engelske meldingen om minelegging i norske farvann, de tenkbare følger av denne krenkelse av nøytraliteten og den holdning den norske regjering burde innta, hadde vært gjenstand for langvarige forhandlinger i Stortingets utenrikskomite hvor jeg var formann, og om aftenen hadde Stortinget hatt hemmelig møte for å diskutere samme problem. Mens det siste møte pågikk, ble det rapportert at det tyske troppetransportskip "Rio de Janeiro" var torpedert av en engelsk ubåt utenfor norskekysten, og at et stort antall tyskere var reddet av norske sjømenn og fiskere."

Det fortaltes av tyskerne en forbausende historie om at deres skip var destinert for Bergen for å hjelpe nordmennene å forsvare sitt land mot engelskmennene og franskmennene. Det ulykkesbringende varsel som framgikk av en melding om Rio de Janeiro, var ikke kjent for Stortingets medlemmer. Det kunne vel neppe være et spørsmål om annet enn et nytt, forbausende og nærmest komisk vitnesbyrd om den norske nøytraliteten ­og den måte de norske myndigheter håndhevet denne på. Samtidig kan hendelsen med Rio de Janeiro ansees som  et bevis på at Regjeringen Nygaardsvold ikke trodde at det var tyske soldater som kom, de ventet jo på engelskmenn og franskmenn.

Det var innmeldt til utenriksdepartementet at et antall tyske skip var styrt nordover de seineste måneder, formodentlig på minefeings­ekspidisjoner, men en hadde fått høre at de tyske skip ikke hadde gått nord for Skagen. Pessimistene nærte frykt for Danmarks skjebne, men ingen nærte for alvor den oppfatning at noen overhengende fare for Norge kunne sies å være for hånden. Hambro forteller videre at han etter møtets avslutning gikk hjem, og ble vekket av flyalarmen, men tok ikke saken alvorlig, idet han trodde det var en øvelse. Først omkring kl.2 fikk Hambro svar fra Norsk Telegrambyrå om hva som var på ferde, og satte seg straks i sving for å evakuere storting og regjering.

Når politikerne i selveste utenrikskomiteen ikke visste mer, kunne man ikke godt vente at de militære myndigheter skulle være bedre orientert.

Om kvelden 5.april mottar utenriksminister Koht to noter fra England som beskylder Norge for å ha vekslet side mot England/Frankrike i den pågående krigen. Notene var meget strenge og inneholdt advarsler mot Norge. På et møte i Stortinget 6.april 1940, behandlet de utenrikspolitiske saker. På dette møtet holdt Koht de to notene fra England hemmelig. Dette var en katastrofal feil av Koht. Hadde han offentliggjort notene, ville Norge hatt tid til å mobilisere og derved stoppe den engelsk/franske og/eller tyske invasjon.

Nedenfor er en summarisk oppstilling av de mange varsler Regjeringen Nygaardsvold mottok om et forestående tysk angrep på Norge. Oppstillingen er kopiert fra major O. H. Langelands bok  "Dømmer ikke", major Langeland var mil. org. sjef i Oslo:

    (Den som vil benytte denne særoppgave bør skrive denne tabellen selv.)

Historien vet ikke å berette om noen regjering som har vist så liten handlingsdyktighet som regjeringen Nygaardsvold. Den så gjennom lang tid tydeligere og tydeligere tegn på at faren nærmet seg, men mobiliserte ikke. Nei, regjeringen utgått av partiet med forsvarshiendene mente det var best at Norge uforberedt ble tatt av fremmede makter, og at norske soldater ble skutt i kamp uten å kunne forsvare seg med de våpen landet hadde og som på grunn av regjeringens sendrektige handling ikke ble gjort tilgjengelig for troppene. Som takk for sin "heroiske innsats" i april 1940 fikk Nygaardsvold æresmedalje og statspensjon etter 1945.

Koht sier i "For fred og fridom" at han i løpet av vinteren 1939-40 lot utenriksdepartementet pakke bort viktige dokumenter slik at de ikke skulle falle i fienders hand dersom landet ble besatt i en eventuell krig. Han skulle heller brukt sin tid til å overbevise sine regjeringskolleger om faren som truet landet, og satt landets forsvar i stand til å verge landet mot eventuelle inntrengere være seg om disse var tyskere eller fransk­menn og engelskmenn. 

Opptakten til den tragiske dag

Utenriksminister Koht uttalte lenge etter krigen at han selv var mest redd for overgrep fra engelsk side og et eventuelt framstøt mot Norge. I ettertid er det imidlertid interess­ant å merke seg at Koht så storkrigen komme alt 15. mars 1939. Det var sørgelig for Norge at han ikke gjorde Regjeringen og Stortinget oppmerksom på sitt vidsyn, slik at landet var forberedt på krigen som ville komme. Hadde vi vært forberedt ville tyskerne aldri kunne hærtatt landet.

Ved krigsutbruddet hadde Regjeringen Nygaardsvold følgende sammen­setning:

Statsminister:       Johan Nygaardsvold

Utenriksminister:    Halvdan Koht

Landbruksminister:   Hans Ystgaard

Kirkeminister:       Nils Hjelmtveit

Forsyningsminister:  Trygve Lie

Finansminister:      Oscar Torp

Sosialminister:      Sverre Støstad

Justisminister:      Terje Wold

Handelsminister:     Anders Frihagen

Arbeidsminister:     Olav Hindahl

Forsvarsminister:    Birger Ljungberg

Etter krigen er Regjering Nygaardsvold av historikere blitt sterkt kritis­ert for dens manglende evne til å lede landet i farens stund. Regjeringen var fullstendig handlingslammet da den ble klar over de farer som truet oss, og klarte ikke å fatte rasjonelle beslutninger. De foretok seg intet for å sette landet i stand til å forsvare sin nøytralitet. Langt mindre var den beredt til å forsvare denne nøytralitet.

Eksemplene på Regjering­ens skjødesløse omgang med landets nøytralitet betegnes best av utenriksminister Kohts ut­talelser i Stortinget 6. april, hvor han omtaler krenkelser av norsk luftterritorium av fremmede fly. Utenriksministeren kunne den dag ikke se at slik flygning kunne tjene noe krigsformål og håpet at det ble en slutt på flygningene snart. Hele hans tale ga et skjevt bilde av situasjonen. Dette blir spesielt klanderverdig når en vet at utenriksministeren den dag unnlot og bekjentgjøre at han hadde mottatt to noter angående engelske og tyske for­beredelser til angrep på Norge dagen før. Stortinget gikk derfor fra hverandre den 6. april uten å vite hvor alvorlig situasjonen i virkeligheten var. Koht unnskyldte seg senere med at han på det tidspunkt ikke ønsket å skape unødig panikk blant stortings­representantene.

Fredag den 5. april fikk Koht besøk av den franske sendemann, Dampierre, og den britiske sendemann , Sir Cecil Dormer, disse beskyldte Norge for ikke å være et fritt land og at landet lå under for tysk press. Koht fikk en note som var holdt i en ærekrenkende og uvennlig tone. Noten inneholdt et krav om at Norge skulle tran­sporten av jernmalm til Tyskland fra Narvik. Videre krevde britene og franskmennene at vi, Norge, skulle gi dem de varer og tjenester som de trengte i krigen mot Tyskland, dersom Norge ikke ga fra seg det Frankrike og England krevde ville de to landene bruke militær makt for å skaffe seg det de hadde bruk for. Norge hadde bare skips­tonnasje som var av interesse for de to sendemennene. Koht underrettet aldri Stortingets Utenrikskomite om denne fransk/britiske noten. Også denne note ble hemmeligholdt for Stortinget. Av regjeringens medlemmer var det foruten Koht bare Nygaardsvold som kjente innholdet i noten.

Om regjeringsmøtet den 6. april sier Koht i boken "For fred og fridom":

"Det vart visseleg ikkje teki avgjerd om noko serskilt tiltak i regjerings-møtet den dagen, og eg tyktes no heller ingen grunn ha til å vente nokon brå framstøytar frå vestmaktene just i veke-skiftet. Men at vi sto tett framføre ei krise, det kjente eg levande i meg."

Utenriksministeren var mest redd for tiltak fra fransk/britisk side, og da kunne han jo ikke sette landet i stand til å avvise inntrengerne.På tross av at Utenriksministeren kjente at landet sto foran en krise ba han ikke om at forsvaret skulle mobiliseres. Dessuten kan en ikke vente at fienden er så slem at han kommer i helgen og om natten.

Klokken 06.00 den 8. april ble Utenriksministeren vekket av den britiske sendemann som kunne meddele at Storbritannia hadde lagt ut miner i norsk territorialfarvann for på den måten å stoppe trans­porten av jernmalm til Tyskland. Minene var lagt ut på følgende steder:

- i Vestfjorden

- ved Bud på Romsdalskysten

- ved Stad på Mørekysten

Etter mottakelsen av denne melding ringte Koht Nygaardsvold for å fortelle om den siste utvikling. Herrene, Nygaardsvold og Koht, informerte så Kommanderende General, men fattet ellers ingen tiltak for å forsvare nøytraliteten. På dette tidspunkt var det klart at England og Frankrike fryktet tysk invasjon i Norge og at tyske og britiske stridskrefter var på vei mot Norge.

Senere på dagen 8. april sammenkalte Utenriksministeren til møte i Utenrikskomiteen, og uttalte der følgende:

"Det har i dei siste dagane vore ei rekkje med meldingar frå Tyskland om at det var planlagt tiltak som vende seg mot Noreg, med tanke på serskilt å setja seg fast i Sør-Noreg. Men det er meldingar som ikkje kvilar på noko offisielt grunnlag, så vi kan ikkje vita for visst kva dei i grunnen byggjer på, og kva som er

ålvoret i dei. Men vi kan vel trygt gå ut frå, at straks dette vert kjent som nå er kunngjort frå britisk og fransk side, vil Tyskland gå i gang med eit eller anna tiltak på sin kant, og det vil vel så koma til å venda seg mot Noreg kanskje over Danmark, eg forutset då at Danmark og skulle koma i faresonen. Men det er vel ikkje heilt visst at Tyskland vil taka den vegen. Det kan og gå beint på Noreg."

(I sin bok "Norsk utenrikspolitikk fram til 9. april" hevder Koht at han ikke kunne ha uttalt noe så dumt som dette den 8. april, dersom Kohts uttalelser er korrekte er det feil i referatet fra Utenrikskomiteens møte, og det hadde ikke skjedd før i vår Stortingshistor­ie. Etter krigen fikk Koht riktignok omgjort en del referater fra forhandlingene på Elverum. Endringene ble gjort etter Kohts erindringer og ikke etter nedskrevne notater.)

Senere, under møtet i Utenrikskomiteen, kunne C. J. Hambro, Stor­tingspresidenten, opplyse at han hadde fått vite at tyske flåtestyrker hadde passert dansk område. Disse flåtestyrkene besto av 46 oppsynsskip og 48 armerte trålere.

Det innløp dessuten under møtet melding om at et tysk transport­skip var torpedert utenfor Lillesand. Omkring 100 overlevende ble brakt i land. De fleste var kledd i tyske Wehrmacht-uniformer. Soldatene kunne opplyse at de skulle til Bergen for å beskytte Norge mot en britisk/fransk invasjon.

Tidligere på dagen den 8. april hadde Forsvarsministeren hatt møte med Komman­derende Admiral. De hadde drøftet landets for­pliktelser i henhold til Haagkonvensjonen og minelegging av kysten. Lundberg kunne ikke ta avgjørelse i en så viktig sak uten at han hadde drøftet saken med Regjeringen. Regjeringen skulle ha møte senere på dagen.

Regjeringen satt sammen i møte til langt utover kvelden den 8. april, men etter møtets gang og de referater som eksisterer ser det ikke ut som at Regjeringen tror det er noen overhengende faret for krig. Det er mulig at Regjeringen fattet beslutning om å legge ut miner i Oslofjorden på strekningen Rauøy-Bolærne under dette møtet, men ordren ble i alle fall trukket tilbake senere fordi den britiske sendemann i Oslo forklarte at britiske flåte­styrker var på vei mot Oslo, og at disse ikke måtte hindres i å støte frem mot byen. Dessuten trodde man at tyskerne alt hadde passert det nevnte område.

Regjeringen hadde ikke gjort noe for å sette våre kystfort i beredskap mot den fare som truet, selv om de var klar over faren som truet landet. I Nord-Norge var 6. brigade mobilisert som nøytralitetsvakt. I Sør-Norge var ingen av de 5 brigadene mobilisert, men det var spredte styrker, omtrent 7.000 mann, på de ulike militærforlegninger. Ingen styrker var plassert til vakthold ved kysten.

Kl. 22.30 den 8. april ble det meldt at en bevoktningsbåt hadde observert fremmede skip i innseilingen til Oslofjorden. Kort tid etter kom det til kamper ved festningene Raür og Bolærne.

Natten til 9. april 1940 

Kl. 00.30 gikk den første flyalarmen i Oslo. En kan si at krigen i Norge startet da. På grunn av de mange meldingene som etter hvert innkom fattet statsministeren at Regjeringen skulle sammenkalles til møte på Utenriksministerens kontor kl 01.30. Regjeringen satt samlet i møte og mottok den ene etter den andre meldingen om tyskernes overfall på Norge. I følge Koht møtte ikke tyskerne motstand da de kom til landet. de britiske minene utenfor Narvik var uten betydning. Etterhvert som meldingene innkom ble Trygve Lie, i følge Koht, redd og ønsket å be England om hjelp. Koht forhindret dette, men gikk med på å informere britene om hva som hadde skjedd. Nå lenge etter at fienden var kommet inn i landet bestemte Regjeringen at det skulle sendes ut mobiliseringsordre. Ordren skulle sendes ut pr post, og fremmøte skulle være 3 dager senere. Koht hevder at det ble bestemt full mobilisering, men det foreligger ikke bevis for at så skjedde. Dette med mobiliseringen er et mørkt kapittel i historien om 9. april. Det er til og med uenighet blant h­istorikere om det i det hele tatt ble mobilisert, eller om de styrker som etterhvert kom til å delta i krigen kom av egen interesse.

Kl. 04.15 kom den tyske sendemann i Norge, minister Bräuer, til Utenriksdepartementet for å overrekke et tysk ultimatum til den norske Regjering. Dette ultimatumet er i ettertid blitt betegnet som en krigserklæring. I ultimatumet krevde tyskerne herredømme over alle norske institusjoner og land. Årsak til kravet var i følge tyskerne at Den norske Regjering hadde vært for overgivende ovenfor det britiske, og derved brutt den nøytralitet den hadde pålagt seg selv. (Ultimatumet er i sin helhet gjengitt i Bilag b,I side 43-48 i Innstillingen fra Undersøkelseskommisjonen av 1945). Under sin samtale med Bräuer kjente Koht "koss vanmod og hjelpeløyse heldt på å sige ned over seg." Han satt og spurte seg selv: "Er det mogleg å gjera motstand?" Koht kunne ikke svare Bräuer med en gang, og sa at han måtte legge frem saken for Regjeringa. Bräuer ventet mens Regjeringen fattet sin be­slutning. Regjeringen besluttet ikke å godta det tyske ultimatum. Da Bräuer fikk denne beskjed sa han: ­"Dann wird es Kampf geben, und nichts kann euch retten." Til dette svarte Koht "Der Kampf ist schon im Gange".

Kongen ble først underrettet om det som hadde skjedd etter at Bräuer hadde forlatt Utenriksdepartementet. Dernest fattet Regjeringen beslutning om å forlate Oslo, Stortingspresident  C. J. Hambro og Stortingsrepresentantene ble informert at Regjeringen og Kongehuset skulle reise til Hamar med tog. 

Angrepet

Den tyske angrepsstyrken mot Norge var fordelt slik:

- mot Narvik:      2.000 mann på ti jagere

- mot Trondheim:    1.700 mann på en krysser og fire jagere

- mot Bergen:      1.900 mann på tre kryssere, to torpedobåter og fem motortopedobåter

- mot Kristiansand: 1.000 mann på en krysser, totorpedobåter og syv motortorpedobåter

- mot Egersund:     150 mann på fire minesveipere

- mot Arendal:      150 mann på en torpedobåt

- mot Oslo:         2.000 mann på tre kryssere, tre torpedobåter og åtte minesveipere

I tillegg kommer de flybårne styrkene som utgjorde i alt 3.000 mann. Totalt var den tyske styrken på ca. 12.000 soldater. Bare hvis enhver forsvarsberedskap mangler, er det mulig å besette et så langstrakt land som Norge med så få mann som 12.000. Dette var militære kjensgjerninger den tyske overkommando var kjent med, de tok allikevel risikoen med angrepet vel vitende om at Regjeringen Nygaardsvold ikke ville og kunne gjøre motstand. Dette var tydelig bevist i Altmarkafferen. De våpen Norge hadde bestilt i England, Tyskland og USA før krigen ble ikke levert fordi landene selv hadde behov for all de våpen industrien kunne produsere.

På side 37 gjengitt et kart over tyskernes angrepet på ulike norske byer. På  side 38 og 39 kan en se kart over norske sjøstridskrefter og hvor hæren hadde sine avdelinger inne til tjeneste natten til 9. april.

Kart over den tyske besettelse av Norge som også viser hvor de britiske minefeltene var plassert.

Avdelinger av Hæren som var inne til tjeneste natten til 9. april

Horten

I Horten, som er den norske marines hovedbase, lå gamle "Torden­skiold" et panserskip som for lenge siden hadde mistet sin kampverdi. Nå ble det brukt til skoleskip. Nye rekrutter hadde rykket inn 7. april, de var altså absolutt ubrukelige som soldater. Det lå tre andre skip i havnen som kunne settes inn i kamp: mineutleggeren "Olav Tryggvason" på 2000 tonn og mine­sveiperne "Ottra" og "Rauma".

Ca. kl. 5 om morgenen kom to tyske minesveipere og to torpedo­jagere inn i havnen. "Olav Tryggvason", hvis sjef var Kaptein Briseid, fyrte først noen varselskudd. Et av de tyske skipene som holdt på å sette i land tropper ved Sølvkrankaien ble senket, men flesteparten av troppene kom på land. "Rauma" tok den andre tyske båten under behandling. Også den ble senket, men også her kom mannskapet på land. Minesveiperen R. 17 sprang i lufta. Tyskerne besvarte meget sterk skytingen fra "Rauma".

Senere forsøkte destroyerne "Albatross" og "Kondor" å tvinge seg inn i havnen, men ble  jaget vekk av "Olav Tryggvason", som bare hadde små skader. "Olav Tryggvason" fortsatte kampen inntil den ble avblåst fra land. Da hadde de tyske tropper gått i land, og tvunget byen til å overgi seg.

De tyske troppene hadde gått i land og tvang byene til å overgi seg.

Haugesund

Ved Haugesund erobret jageren "Draug" det tyske forsyningsskip "Mainz" på 12000 tonn. Skipet ble tatt som prise, og "Draug" satte kurs mot England med sitt fete bytte. På veien kom imidler­tidig tyske fly og bombet prisen, og tyskerne gikk avborde i panikk. "Draug" senket så skipet med kanonild, reddet 67 tyskere og tok dem med til England som fanger.

Stavanger

Tidlig om morgenen den 9. april kom den første avdelingen av fiendtlige fly innover Stavanger. Befolkningen hadde hørt om krigen, og trodde det var franske fly som kom til assistanse. Et par mindre bomber ble sluppet, gjorde sitt til at misforståelsen ble oppklart. Norske fly, av type "Caprionier",gikk opp, men de fløy for sakte for de tyske flyene, så de fikk beskjed om enten å fly mot England eller å vende mot øst. Men de rakk å melde fra om at 3 store og ett mindre transportskip befant seg i innseilingen til havnen. De tre store skipene kom fra Tyskland. Det lille, som var norsk, hadde ligget ved Kvitøy i ca. tre uker med en liten kokslast på dekket. Det lille skipet kom først og ankret opp på havnen. Samtidig kom den norske jageren "Ægir", ført av Kaptein Bruhn, inn på havnen. Mens tre tyske fly kretset over den, torpederte "Ægir" det tyske transportskipet og skjøt ned to av flyene. Det tredje tilkalte assistanse, og "Ægir" ble truffet av flere bomber og brakk i to. Ombord på "Ægir" ble 12 mennesker drept og mange såret. Omkring kl. 09.30 gikk tyske tropper inn i byen og tvang den til å overgi seg.

Trondheim

"Den som er herre i Trondheimsfjorden, behersker Trøndelag. En fiende som er herre i Trondheim, har klippet landet over i to."  (Dette er en gammel kjensgjerning som ble til virkelighet i april 1940.) Av denne grunn har forsvaret av Trondheimsfjorden alltid spilt en stor rolle i vår historie. I moderne tid har Trondheimsfjorden vært sperret av Agdenes festning som ligger like ved fjordens innløp.

8. april var Trøndelag Sjøforsvarsavsnitts krigsfartøyer fordelt slik: Jageren "Sleipner" i Kristiansund, torpedobåten "Trygg" ved verksted i Ålesund, torpedobåten "Sild " ved Bud, torpedobåten "Skrei" ved Hestvika på Hitra og torpedobåten "Laks" ved verksted i Trondheim. Bevokningsbåtene "Fosen" og "Steinkjæe" lå i  fjorden  sør for Agdenes Festning, og "Heilhorn" i Hasselvika som reserve for disse. Bevoktningsbåtene "Haug 2" og "Rauma" lå i tørrdokk i Trondheim for ettersyn. Mineutleggeren "Frøya" var 8.april underveis fra Nord-Norge til Horten. Ved å lytte på Oslo kringkaster fikk sjefen rede på de britiske minefeltene og besluttet å stoppe ved Trondheim til situasjonen ble avklart. Kl.19.15 ankret fartøyet på Ørlandsbukta.

De tyske krigsskip ble satt inn i angrepet på Trøndelag Sjøfors­varsavsnitt, var krysseren "Admiral Hipper" (10000 tonn) og 4 jagere av Beizenklassen (1625 tonn).

Trondheim ble bokstavelig talt tatt rett på sengen tidlig om morgenen 9.april. Før noen visste hva som hadde foregått, lå tyske krigsskip på havnen, tyske tropper gikk i land og besatte alle viktige steder. Dermed var både den militære og sivile ledelse lammet. 5.divisjons og Trøndelag Sjøforsvarsavsnitts kontorer ble besatt kl.05.00.

I Trondheim hadde 5.divisjon sitt standkvarter. Der hadde også Sør-Trøndelag sitt infanteriregiment (I.R. 12), Feltartilleri­regiment nr.3 og Trøndelag ingeniørbataljon sine magasiner og oppsetningssteder. I og med at tyskerne var blitt herre over byen var det også satt en stopper for alt som het mobilisering i Trondheim. På Værnes lå Trøndelag flybataljon med en oppsatt speiderving. På melding om tysk framrykking på Værnes. De eneste avdelinger i 5.divisjon som ennå hadde høve til å mobilisere, var Møre infanteriregiment (I.R. 11), Nord-Trøndelag infanteri­regiment (I.R. 13) og Trøndelag dragonregiment (D.R. 3). Om Møreregimentes mobilisering og kamp vil det bli fortalt i forbindelse med Gudbrandsdalen og Romsdal.   Da tyskerne besatte Trondheims telefonsentral, ble alt samband med resten av Sør-Norge avbrutt. Hærensoverkommandos ordre om å mobilisere de 5 sørlige brigader, rakk derfor ikke fram til avdelingene i Nord-Trøndelag.

Kristiansand

Ute ved Kristiansand lå losen og krysset da fremmede nærmet seg om morgenen den 9.april. Intetanende gikk han ombord for å lose skuta i havn, og for sent ble han oppmerksom på at de nok ikke behøvde los de "turistene" som nå var på krysstokt. Han hadde ikke vært ombord i 2 minutter før festningen på Odderøya åpnet ild. Tyskerne svarte med alle kanoner, og sendte opp fly for å lede ilden.En norsk granat fløy hvinende mellom skorsteinene på skipet og slo ed like bak skuta. En ubåt og den tyske krysser"Ka­rlsruhe" på 6000 tonn ble senket. Engelskmennene hevder dog at "Karlsruhe" ble senket av en av deres ubåter. Fra et av de tyske skip kan man se hvordan en veldig flamme slo opp på land. Det var et ammunisjonslager som eksploderte. I en tysk skildring heter det at kampen nå ble avbrutt på grunn av tåka og først gjen­opptatt senere. Noen timer senere møttes man til tyskernes forbauselse ikke ild fra festningen. Hambro forklarer dette således:

"Lengere fram på morgenen kom et telegram til den norske sjefen avfattet i flåtens vanlige chifferkode Horten hadde da kapitulert men ordre om at en flåte som bestod av engelske og franske jagere, var på vei til unnsetning: "Skyt ikke". Straks deretter så man noen jagere som førte fransk flagg. Da de vel var inne i havnen og hadde fått de to norske jagerne "Gyller" og "Odin" mellom seg selv og festningenskanoner, firte de det franske flagget og heiste det tyske. Byen og de norske skipene var helt overlatt på nåde og unåde, og landbatteriene kunne ikke ta den indre havnen under ild. Samtidig kom de tyske bombeflyene. Den norske sjefen kapitulerte da for å redde byen og sine tropper."

Åtte soldater og syv sivilpersoner ble drept. Det tyske handels­skipet "Seattle" ble rammet av granater fra festningen og satt på land. Undervannsbåtene B.3. og B.5. ble erobret av tyskerne uskadd.

Bergen

Sjefen for 4.divisjon i Bergen, Generalmajor W.Steffens, reagerte også på meldingen om Rio de Janeiro's senking. Vestlandet hadde i april 1940 bare en eneste oppsatt avdeling fra Hæren. Det var 1.bataljon av Hordaland infanteriregiment (I.R. 9), sjef Major Carl Stenersen. Fra 30.mars hadde den ligget på Ulven som nøytralitetsvakt. Da divisjonssjefen mandag 8.april fikk meld­ingen om Rio de Janeiro, lot han bataljonen sette ut vakthold mot landgang på Oshalvøya og være marsjklar med resten av styrken. Om aftenen kom 3.pioneerkompani til Bergen på gjennomreise til Oslo fra nøytralitetsvakt på Jæren. Divisjonen beordret kompaniet til å bli i Bergen.

Bergen festning hadde to hovedforter ikke langt fra byen, Kvarven, med tre 21 cm kanoner, tre 24 cm haubitser og et torpedobatteri, og Hellen, tre 21 cm kanoner. Lengere ute lå 4 små fort, hvis hovedoppgave var å bestyrke minefelter i  innseilingene. Under festningskommandanten lå også Bergen luftvern, som hadde tre gamle 7,5 cm luftvernbatterier og endel mitraljøser. 9.april utgjorde besetningen ca.630 mann, en tredjedel av det som trengs til full betjening. Soldatene hadde ingen militærutdanning utover 48 dagers rekruttskole for 10-15 år siden; de fleste av befalet hadde ikke gjort tjeneste på over 22 år. Torpedobatteriet var ikke besatt.

9.april kl.01.30 fikk festningen den første meldingen om at ukjente fartøyer passerte inn Korsfjorden. Kl.04.00 var Kvarven fort i ildkamp. Under hele kampen var siktbarheten ytterst slett; det var mørkt, disig og litt fint regn. De to disponible lys­kasterne virket dårlig, den beste falt ut da mørklegningen av Bergen by også la hele festningen i mørke. Det lot seg ikke gjøre å identifisere fartøyene; festningen var i tvil om de var franske, engelske eller tyske. Etter det første norske skuddet signaliserte et av fartøyene fra mastetoppen: "Stop firing, good friends". Senere ble på kloss hold observert det engelske krigsflagg. Først etter landsettingen var kommandanten, oberst G.I. Willoch, klar over at det var tyskere han hadde imot seg.

Forseringen av Bergens forsvarssoner skjedde i to omganger. I den første kom jagerne "Wolff" og "Leopard", krysseren "Køln", artilleriskoleskipet "Bremse" og "Karl Peters" (moderskipet for motortorpedobåter, S-båter). For å villede var de dekket av to lastebåter. Kommandanten lot de to batterier på Kvarven konsen­trere seg om "Køln", mens Hellen fikk "Bremse" som mål. Sikt­barheten var imidlertid så dårlig at Hellens første skudd gikk i en odde på Askøy. Hellen måtte innstille ilden, og Kvarven måtte ta seg av begge fartøyene. I andre omgangen kom krysseren "Köningsberg", 3 S-båter, verkstedskip og transportskip. Da "Köningsberg" nærmet seg Kvarven, satte fortets 21 cm batteri inn 3 fulltreffere med stor virkning i kjelerom, elektrisitets­verk og oljebunker. Maskinrommet tok fyr, vann- og dampledninger ble brutt, og store vannmasser strømmet inn i de rommene der hærens støttropper oppholdt seg. Men fartøyet kunne allikevel fortsette. Da "Köningsberg" fikk sin første treffer, åpnet begge krysserne ild mot Kvarven. Det ble en stund ganske livlig på festningen, men virkningen var liten. Samtidig angrep tyskerne fra luften. Ca. 8 fly bombet Kvarven og Hellen vekselvis. På Hellen falt en bombe i kanonstand og drepte 5 mann. Kvarven fikk ingen treff. Etter bombene fulgte mitraljøseild, som feide fortene fra lav høyde, man uten virkning av betydning.  Mens infanterikampen pågår, blir kommandanten kalt til telefonen. Det er en tysker som vil tale med ham. Tyskeren oppgir at han er stabssjef ved den tyske divisjonen som er gått i land i Bergen, og nå krever han at fiendtlighetene skal opphøre. Kommandanten får samtalen avbrutt. Men bak ham gløtter en tysk soldat på døren, han er væpnet til tennene. Stabssjefen kommer igjen i telefonen og gjentar med stor kraft sin trussel om å bombe Bergen by hvis ikke motstanden blir innstilt øyeblikkelig. Ennå er det intet tegn fra den hjelpen kommandanten har bedt om. Han har derfor ikke noe valg lenger. Festningen kapitulerer.

Nordmennene hadde 8 falne, tyskerne visstnok 57.  Det var blitt skutt ned 3 fiendtlige fly.

Oslo

Besettelsen av Oslo gikk ikke etter den tyske planen. De første tropper som ankom byen var fraktet dit av fly, som hadde landet på Fornebu uten at det var gjort nevneverdig motstand.

Oslo skulle etter planen inntas av sjøstridskrefter, dette ble imidlertid på en uventet måte og av en person som fem år etter dåden ble fengslet og dømt for medlemsskap i Nasjonal Samling. Mannens navn var Bonsaksen, han var kaptein og en av de få som kunne bruke kanonene på Oskarsborg.

Før vi kommer så langt at vi snakker om hendelsene på Oskarsborg, skal vi se på hva som hendte ute på Oslofjorden. Krysserne Blücher, Lützow og Emden nærmet seg munningen av Oslofjorden ved 23-tiden den 8.april. Like etter hørte tyskerne over Oslo kringkasting at fyrlyktene skulle slukkes.

Like etter ble de tyske båtene praiet av den lille vaktbåten "Pol 3", som skjøt varselskudd for bauen på torpedobåten "Albatross" da denne ikke ville stoppe, og rammet tyskeren da den forsøkte å gå opp langs siden på vaktbåten.

Nå ropte sjefen på "Pol 3" at "Albatross" skulle overgi seg, men da åpnet "Albatross" ild og senket "Pol 3". Kaptein Leif W.Olsen døde, mens resten av mannskapet på 14, ble reddet. Ved småbyene langs Oslofjorden møtte ikke tyskerne noen særlig motstand. Det var først ved Oskarsborg, Drøbak, at det ble noe forsvaring av Norge å snakke om. Klokken 04.17 gled "Blücher", "Brummer" og "Lützow" inn i kjeglen fra en lyskaster på Drøbak-siden, og fire minutter senere åpnet batteriene på Oskarsborg ild. De gamle kanonene, Moses og Aron, fikk inn hver sin fulltreffer, og "Blücher" ble satt i brann. To torpedoer fra batteriet på Nordre Kaholmen senket kjempen. Ca.1000 av mannskapet ombord omkom av et mannskap på ca.2000. "Lützow" ble truffet av tre granater, men ble ikke alvorlig skadet. Noen mann ble drept. Brummer" ble også senket, og da trakk resten av styrken, under ledelse av sjefen på "Lützow", seg tilbake.

Tyske soldater "spaserende" inn Drammensveien 9. april 1940

Tyske soldater blir kjørt inn fra Fornebu i en norsk bil og norsk ungdom ser begeistret på

Politikk i det besatte Oslo

Etter at Regjeringen hadde forlatt byen med ekstratog til Hamar kl.07.30. var Oslo uten offentlig styring. Dette førte til at det ble kaos og usikkerhet vedrørende hva innbyggerne skulle gjøre med hensyn til den inntruffene situasjon. Derfor kunne altså tyskerne spasere inn til byen fra Fornebu uten å møte motstand på tross av at byens forsvarsmuligheter var gode. Dette på tross av at byen hadde store militære styrker liggende innenfor sine grenser.

I og med at de offisielle myndigheter hadde forlatt hovedstaden med ukjent reisemål oppstod det et vakuum i byen. Dette vakuum ble regjert av tyskerne. Det meldte seg mange potensielle "statsmenn" for de tyske politiske sendemenn som fulgte med soldatene. En del av tyskerne prøvde å oppta kontakt med Regjeringen og Kongen for om mulig å få til samme løsning som i Danmark. I Danmark ble Kongen boende i sitt slott, og regjerte landet derfor. Tyskernes planer omfattet ikke eventualiteten av at Kongen og Regjeringen ville flykte fra landet, derfor hadde de ikke regnet med å behøve en protysk marionetteregjering.

Tyskerne hadde opprettet et hovedkvarter på Hotel Continental.  Dette ble bestemt etter at Blücher var senket, først hadde tyskerne bestemt å opprette sitt hovedkvarter på KNA-Hotellet.

I Oslo var det den 9. april mange tyskere som ville spille en avgjørende rolle under okkupasjonen og forhandlingene med den norske regjering.  Noen av disse mente en norsk regjering var den eneste riktige i den situasjon som var inntrådt, andre ønsket å opprette en tysk okkupasjonsregjering etter mønster fra Polen, andre ønsker å opprette et styre lik det som var i Tsjekkoslovakia.  Hvor tyskerne bestemte alt, og hvor innbyggerne var underlagt tysk lov og rett.  Noen av disse tyskerne var svært begeistret for Norge, og ønsket landet en best mulig løsning på den situasjonen som var oppstått.

Quislings sekretær, Harald Franklin Knudsen, barnebarn av Stats-ministeren med samme etternavn, hadde 8. april om kvelden leid  et rom på Hotell Continental.  Til dette rommet brakte han Quisling fordi han og andre medlemmer av Nasjonal Samling hadde hørt at det fra kommunisthold var planlagt et attentat mot Quisling.  Franklin Knudsen og Quisling bodde på dette rommet natten mellom 8. og 9. april.  Ingen andre kunne vite at Quisling befant seg på hotellet fordi hans navn ikke sto i gjesteboken og fordi han ikke hadde gått gjennom resepsjonen.  Det var Franklin Knudsen som bestilte rommet i sitt navn.

Omkring kl 8. den 9. april banket det på døren til det rommet Franklin Knudsen hadde leid, det var en tysker ved navn Hans Wilhelm Scheidt som spurte om Knudsen visste hvor Quisling var.  Tyskeren oppga ingen grunn til hvorfor han spurte etter Quisling.  Knudsen svarte at han ikke visste hvor Quisling oppholdt seg.

Senere på formiddagen ble Franklin Knudsen oppringt av Scheidt som ønsket en samtale med ham.  Knudsen gikk da til et annet rom på hotellet og ble der presentert for en eldre mann ved navn Hagelin.  Hagelin var bergenser, men hadde for mange år siden flyttet til Tyskland.  Hagelin sa han måtte snakke med Quisling.  Knudsen hevdet på nytt at han ikke visste hvor Quisling oppholdt seg.  Med dette ble samtalen avsluttet.  Tilbake på sitt rom underrettet Knudsen Quisling om sitt møte med Hagelin, og Quisling samtykket i å møte denne kl 11.00.

Etter dette gikk Knudsen en tur i byen for å få rede på hva som hadde skjedd.  Han hørte da at enkelte firma hadde startet oppsigelser av sine arbeidstakere, og at Bergen, Trondheim og Narvik var tatt av tyskerne.  Det ble snakket om at Kongen og Regjeringen sammen med Stortinget var reist til Hamar.  Alle politiske ledere var rømt fra byen sammen med Regjeringen ble det hevdet i de avisene han fikk tak i.  Ingen var blitt tilbake i byen for å organisere motstanden mot inntrengerne.  Dette var situasjonen Quisling sto ovenfor da Hagelin oppsøkte han kl. 11.

Da Hagelin og Scheidt kom til Quisling, Franklin Knudsen oppholdt seg også i rommet, kunne de ikke fortelle han meget han ikke allerede hadde gjettet seg til.  Begge var temmelig oppspilte.  Scheidt som snakket et forståelig norsk, understreket hvor total okkupasjonen var.  Han fortalte at britene var drevet vekk fra vestkysten av landet, og at Tyskland hadde "overtatt forsvaret av den norske nøytraliteten".  Både Hagelin og Scheidt under-streket de forferdelige konsekvensene nordmenn ville bringe over sitt hode hvis geriljasoldater trådte i virksomhet.  Kunne ikke quisling gjøre noe for å hindre en slik katastrofe?  Quisling ga intet svar.  Herrene gikk sin vei.

Tysk soldat på Dramensveien på veg fra Fornebu til Oslo 9 april 190

Quisling tok dernest med seg Franklin Knudsen ut i byen for å se på forholdene i sentrum.  Det var run på bankene , og avisene inneholdt opplysninger om invasjonen.  I Aftenposten kunne de lese en liten notis om at Utenriksminister Koht hadde gitt ordre om alminnelig mobilisering i et kringkastningsintervju.  Mens de er ute i byen ser de en lastebil med tyskere komme kjørende mot Nationaltheatret.

Tidligere på dagen hadde tyske tropper under ledsagelse av norsk ridende politi marsjert nedover Carl Johans gate, se bildet på side 48.  Utenfor teatret stanset lastebilen, tyskerne steg av og kom i snakk med en norsk politikonstabel.  Konstabelen hilste på lederen for tyskerne, en sersjant, ved å rekke han hånden.  Dette var situasjonen i Oslo midt på dagen 9. april,

Under sin tur i byen var Quisling oppe i Forsvarsdepartementet.  Der ryddet han bort alle dokumenter slik at intet falt i tyskernes hender.  Departementet var ikke besatt av tyske tropper.

Tyske soldater marsjerende på Carl Johans gate under eskorte av norsk politi.

Tysk soldat og offiserer i samtale med norsk politi i Oslo 9. april 1940

KL. 17 kom Hagelin og Scheidt i temmelig opphisset tilstand igjen på besøk.  Franklin Knutsen som hørte deler av samtaler, forteller:

"Samtalen var sensasjonell.  Scheidt sa at Nasjonal Samling nå måtte overta regjeringen, dette var Norges eneste håp... Tyskerne var rasende over senkingen av Blücher og forberedte seg på hensynsløst å knuse all videre motstand... Scheidt sa at han hadde direkte informasjon fra Berlin om at Hitler ville se med velvilje på en regjering dannet av Quisling.... Tyskland ønsket bare å beskytte sine vitale interesser mot britiske nøytralitetsbrudd.  Dette måtte også være i Norges interesse".

Etter denne samtalen som varte en time, satt Quisling seg til skrivebordet for å arbeide.  Han ba Franklin Knudsen om å innhente tillatelse til at han kunne tale i Kringkastningen.  Klokken 19.00 fikk Quisling vite at han hadde fått anvist tid til å tale i radio klokken 19.32.  Hans tale lød slik:

"Norske kvinner og menn!

Etter at England har brutt Norges nøytralitet ved å legge ut minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protestene fra Regjeringen Nygaardsvold, har den tyske regjering tilbudt den norske regjering sin fredelige hjelp, ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere norsk liv og eiendom.  Som svar på dette tilbud om løsning av en for vårt land uholdbar situasjon, har Regjeringen Nygaardsvold iverksatt almindelig mobilisering og gitt den hensiktsløse ordre til de norske stridskrefter å motsette seg den tyske hjelp med væpnet makt.  Selv har regjeringen flyktet etter således lettsindig å ha satt landets og dets innbyggeres skjebne på spill.  Under disse omstendigheter er det den Nasjonale Samlings-bevegelses plikt og rett å overta regjeringsmakten for å verne om Norges sikkerhet og selvstendighet.

Vi er de eneste som i kraft av forholdene og vår bevegelses nasjonale mål kan gjøre dette og derved redde landet ut av den desperate situasjon som partipolitikerne har ført vårt folk opp i.  Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake.  Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister, og med følgende medlemmer:

1.  Professor Birger Meidell, Kirke- og Undervisningsminister

2.  Politisjef Jonas Lie, Justisminister

3.  Dr. Gulbrand Lunde, Sosialminister

4.  Direktør Albert V. Hagelin, Handels- og Forsvarsminister

5.  Arkitekt T. Rustad, Landbruksminister

6.  Professor Rangvald Schancke, Arbeidsminister

7.  Godseier F. Prytz, Finansminister

8.  Major R. Hvoslef, Forsvarsminister

Alle nordmenn oppfordres til å vise ro og besindighet i denne for landet så vanskelige situasjon.  Ved felles anstrengelser og alles godvilje skal vi verge Norge fritt og frelst gjennom denne svære krise.

Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver motstand ikke bare nytteløs, men direkte helt ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom.  Enhver embetsmann og andre stats- og kommunale tjenestemenn og i særdeleshet alle våre lands offiserer i hær, marine, kystvåpen og luftvåpen er forpliktet til å lyde ordre fra den nye nasjonale regjering.  Enhver avvikelse herfra vil medføre det alvorligste personlige ansvar for vedkommende.  Forøvrig vil det bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn".

Med denne talen krysset Quisling sitt Rubicon.

Det er ikke bevist at noen offiserer, soldater eller andre nordmenn fulgte Quislings ordre.  Ikke engang medlemmer i hans parti, Nasjonal Samling, fulgte den.  Mange av medlemmene deltok i krigen helt til de ble tatt til fanger eller deres avdelinger overga seg.

Etter krigen er det fra forskjellig hold hevdet at Quisling hadde konspirert med tyskerne for å få dem til å angripe Norge.  Ja, enkelte har gått så langt som til å si at tyskerne angrep på Norge ene og alene etter anvisning fra Quisling.  Det er ikke ført bevis for denne påstand.  Det er meget lite trolig at Hitler ville ha latt seg påvirke av en norsk reservemajor når han, Hitler, ikke hørte på råd fra sine egne høyere offiserer, men handlet etter egen forstand.

Etter at Quisling hadde tiltrådt som leder for den Nasjonale Regjering erklærte Regjeringen Nygaardsvold ham som sin fiende.  Kongen som kjente Quisling godt fra den tid Quisling var medlem av Generalstaben, ønsket ikke lengere å tilkjennegi at han kjente Quisling.

I hovedstaden var det etter Quislings tale i radio enkelte personer som mente de ikke var blitt hørt på en måte de mente tyskerne burde høre på dem.  Av disse var Oslos biskop Bergrav og Høyesterettsjustitiarius Paal Berg.  Biskopen tok selv kontakt med tyskerne for å prøve å få dem til å la han og andre embetsmenn lede en regjering som skulle forhandle med Kongen. for om mulig å overtale ham til å bli i landet.

Men dette ebbet dagen som fikk en fatal betydning for mange norske menn og kvinner og deres etterkommere ut.

 Tyske soldater på Drammensveien på veg fra Fornebu til Oslo 9. april 1940.   Det ser ikke ut som disse soldatene er kommet i fiendtlige hensikter

KAMPENE OM NARVIK

Angrepet

Det var ingen hverken i England eller Norge som hadde tenkt at tyskerne ville våge seg så langt nord som Narvik.  Tyskerne hadde lurt seg ut midt foran nesen på den langt overlegne britiske flåte, og deres angrep kom totalt overraskende.

I havnen i narvik lå de gamle panserskipene Eidsvoll og Norge.  En gammel festningskanon var montert på en jernbanevogn.  Dessuten besto byens forsvar av et infanterikompani og et pioner-kompani samt svakt luftvern.  PÅ Elvegårdsmoen utenfor Narvik lå en bataljon.  Like før midnatt 8. april hadde sjefen for Norge sendt følgende telegram til kommanderende admiral:

"I Narvik ligger nå 14 tyske lastebåter delvis lastet og en stor tysk hvalfanger med dieselolje, smørolje og en mengde proviant.  Hvis de engelske krigsskip skulle gå inn til Narvik, ber sjefen og panserdivisjonen om forholdsordre hvorvidt man med våpenmakt skal motsette seg et angrep på de tyske handelsskip".

Klokken 24 kom følgende svar:

"Angrep på Narvik skal møtes med våpenmakt!"

Klokken 3.20 natten til 9. april kom meldingen fra et bevoktnings-skip ute i fjorden at ni tyske skip kom innover i full fart.  Kontreadmiral Lützow har i en beretning i "Völkischer Beobachter" meddelt at hver av disse jagerne hadde 200 alpejegere og marine-infanteritropper ombord.  Skipene ble på vei til Narvik skult av snøtykke og voldsom storm.

Natten til 9. april hadde Eidsvoll lettet anker og styrte ut i munningen av Ofotfjorden.  En tysk offiser kom ombord på Eidsvoll og krevde at skipet skulle overgi seg.  Etter radioordre fra sjefen på Norge som var blitt liggende inne i Narvik, ble dette avslått.  Eidsvoll gjorde klar til kamp, men tyskerne overrumplet besetningen.  I henhold til internasjonale regler skal en kamp til sjøs ikke begynne før forhandlerne er kommet tilbake til sine skip.  Så snart den tyske offiseren var gått i sin båt, sendte denne opp signallys og et øyeblikk etterpå ble Eidsvoll rammet av en torpedo i ammunisjonsrommet og skipet sprang i lufta; 178 menn  omkom, 6 ble reddet.

Norge hadde i løpet av natten skiftet stilling i havnen.  Da den var kommet på plass viste to tyske destroyere seg ved innseilingen til havnen.  De var delvis skult i snøtykke.  Norge åpnet ild fra sine 15 og 21 cm kanoner.  Den første tyske destroyeren ble truffet og sprengt i luften, den andre som også var rammet, ble tvunget til å trekke seg tilbake.  Tyskerne traff Norge i skorsteinen og senket en del handelsskip som lå ved kaien.  Kampen sluttet senere med at Norge ble truffet av to torpedoer hvorav den ene rammet dynamorommet.  Skipet gikk rundt og sank på mindre enn ett minutt.

Kaptein Sundlo, sjefen for styrkene i Narvik, overga etter kampene på havnen Narvik til general Dietl for at ikke unødige liv skulle gå tapt.  Dette ble han senere sterkt kritisert for.

Det var fem nasjoner som sloss om Narvik: tyskerne mot nordmenn, engelskmenn, franskmenn og polakker.  I motsetning til hva tilfellet hadde vært i Sør Norge, var de allierte i knusende flertall i nord.  Dietl hadde hatt med seg ca. 2000 fjellvante soldater.  I tillegg fikk han 2600 mann fra de tyske jagerne, men disse marinefolkene kunne bare gjøre begrenset nytte for seg i en fjellkrig.  Han kunne ikke lenger få tilførsel sjøveien, det sørget Royal Navy for, og han var avskåret fra troppene i syd.  Men 200 "sykepassere" fikk han gjennom Sverige, og dertil ca 1000 mann med fallskjerm.  Til sammen var da den tyske styrken på ca 6000 mann, hvorav noe over halvparten kan kalles elitetropper.  Mot dem sto 8000 - 10000 nordmenn, kanskje ikke elitetropper, men iallfall fult oppsatte avdelinger, ikke rafset sammen i en fart som sørpå.  De fleste hadde endel øvelse fra nøytralitetsvakten, de var stort sett bra utstyrt for vinterkrig, og de var de eneste av alle troppene i Narvik-avsnittet som var fult oppsatt med ski- og kunne bruke dem.  Deres sjef var General Carl Gustav Fleischer.  De allierte troppene - britene, franskmennene og polakkene - var med sine 24000 mann langt den største styrken i Nord Norge.  Men i motsetning til en god del av tyskerne og de fleste nordmenn hadde ikke disse troppene trening i fjellkrig på vinterføre.  Selv de franske alpejegerne var uvant med slike forhold.  Kamptrening hadde derimot flere - som for eksempel de franske fremmedlegionærene.  Fjellkrigen kom derfor i det alt vesentlige til å bli et oppgjør mellom nordmenn og tyskere, og den ble et slitt for begge parter.  Den ble like mye en kamp mot naturkreftene som mot fienden.  Mot slutten av april var Dietls tropper på defensiven i fjellene.  De første allierte troppene ble landsatt allerede 14. april.  Det var britiske avdelinger med hovedkvarter i Harstad.  Senere fulgte franske alpejegere og fremmedlegionærer under General Antoine Bethouart, og polske tropper.

Men britene fikk ikke noen skikk på felttoget.  Ikke hadde marine- og hærstyrken enhetlig kommando, og ikke kunne man bli enig om når og hvordan gjenerobringen av Narvik egentlig skulle skje.  Det ble ikke noe lettere av alt rotet.  Tropper ble innskippet uten sitt utstyr.  De ble sendt til et sted, men fikk kontraordre underveis eller ble splittet opp.  En britisk sjef sto ensom på kaien i Harstad mens hans tropper var på vei til Narvik.

GULLTRANSPORTEN

Det var et uforberedt Norge som møtte det strategisk dristige og overraskende angrepet som tyske tropper innledet tidlig om morgenen den 9. april.  Under sin daværende sjefdirektør Rygg hadde Norges Bank vært så forutseende at bankens gull lå ferdigpakket til evakuering etter en beredskapsplan.  Denne ble satt iverk straks nyheten om det tyske angrepet kom.  På 25 lastebiler ble 1503 kasser og 39 små tønner, til sammen ca 50 tonn gull, brakt ut av Oslo i formiddagstimene 9. april.  Bankfunksjonærene spilte en viktig rolle i evakueringen.  Turen gikk først til Lillehammer, der Norges Bank hadde nyinnredet hvelv.  Da krigshandlingene nærmet seg Lillehammer, tok regjeringen over ansvaret for gullbeholdningen.  Det var derfor finansminister Oscar Torp som ga ordre om videre forsendelse med jernbane til Åndalsnes.  Fra Lillehammer gikk gullet i syv jernbanevogner natten mellom den 18. og 19. april.  Flyangrep og bombing gjorde omlastinger og andre improvisasjoner nødvendig.  Deler av gullbeholdningen kom ombord i de britiske krysserne "Galathea" og "Glasgow" i henholdsvis Åndalsnes og Molde.  Men da Molde var skutt i brann, ble resten av gullet den sendt nordover med fiskeskøyter.  Nordahl Grieg var av dem som deltok i denne transporten.  Fra Tromsø brakte så krysseren "Enterprise" forsendelsen vestover, og etter 51 dagers transport var dette gullet den 29. mai på plass i Bank of England.  Slik krigen utviklet seg, ble det bestemt at gullbeholdningen skulle sendes videre til USA og Canada.  Norske og britiske handelsskip brakte gullet over Atlanterhavet.  Av hensyn til ubåtfaren var det sørget for at dekkslasten av gull skulle kunne flyte i tilfelle torpedering.  Men alle skip kom godt og vel over til Nord Amerika, der gullet ble deponert i Federal Reserve Bank i New York og i Bank of Canada i Montreal (senere i Ottawa).  En liten del var holdt igjen i Storbritannia, deponert i Bank of England.

Denne gulltransporten, med all sin dramatikk, hadde som eneste tap vel 1,8 kg gull i form av 296 ungarske 20-kronestykker.  Disse myntene kom bort da en kasse ble brutt opp eller skadet.  Den delen av Norges Banks gullbeholdning som består av barrer, i alt 26,8 tonn, er fortsatt deponert i utlandet.  Gullmyntene fra Federal Reserve Bank i New York, 2,4 tonn, kom tilbake til Norge igjen den 1. desember 1987.  Dagen etter kom et charterfly med gullmynter fra Bank of Canada, hele 7,6 tonn.  Disse 10 tonn gullmynter preget i Norge, Danmark, Sverige, Østerrike og Ungarn er nå på plass i hvelvet i Norges Banks hovedkontor i Oslo.

I forbindelse med gulltransporten er det interessent å vite at det svenske rederiet Transatlantic har bekreftet at deres skip "Glimmaren", "Innaren", "Tennaren" og "Vingaren" i en tid før 9. april hadde anløpt Bergen havn og der lastet inn gull for transport til USA.  Til og med Den svenske Amerikalinjes båter anløp Bergen for å laste inn gull.  Glimmaren anløp Bergen den 2. april 1940.  De andre båtene forlot Bergen etter Glimaren.  Det skulle derfor vært interessent å vite hvor stor Norges gullbeholdning var 1. januar 1940.

KILDER

Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 med bilag

Major O. H. Langeland: "Dømmer ikke", Oslo 1948

Halvdan Koht: "For fred og fridom", Oslo 1957

Wilh. M. Rolfsen: "Fra Oscarsborg til Hegra", Oslo 1946

Sven T. Arneberg og Kristian Hosar: "Vi dro mot Nord", Oslo 1989

Berit Nøkleby: "Da krigen kom", Oslo 1989

A. E. Hedem: "Qvo vadis Norvegia", Oslo 1970

Harald Franklin Knudsen: "Jeg var Quislings sekretær", København 1951

Kjell Fjørtoft: "Mot stupet", Oslo 1989

Ralph Hewins: "Quisling profet uten ære", Oslo 1966

François Kersaudy "Kappløpet om Norge. Det allierte felttoget i 1940", Oslo 1990

François Kersaudy "Vi stoler på England 1939 - 1949", Oslo 1991