BISKOP BERGGRAVS FOLKEDOM OVER NS
Vesalmannen
og meinkroken
alltid lastar og ler.
Ikkje han veit
det han vita turvte:
han sjøl hev og lyte.
Vers 22 av Håvamål
du vil, Valfader,
at vel jeg forteller
eldgamle sagn
som sitter i minnet
Fra 1ste verset av Voluspå
Vet dere nok, eller hva? Kjent spørsmål i Voluspå. En kan bare få kunnskap ved selv å lese og studere. ikke tro blindt på hva skole og stat forteller deg. De kan har grinner for å lyve
Biskopens gjøremål 15. april 1940 er velkjent, han ble fotografert av tyskerne
når han sto med megafonene han brukte til å komme i kontakt med norske
soldater i Nordmarka. Han hadde reist til Nordmarka med tysk eskorte. Med
megafonen oppfordret han dessuten sine landsmenn til å legge ned våpnene. Han
fortalte dessuten tyskerne hvor det ikke var nordmenn.
Berggravs andre aktiviteter under krigen er også velkjente. I hele april førte
han politiske samtaler med tyskerne for å få en norsk administrasjon som kunne
samarbeide med tyskerne i de besatte områdene. I Oslo var det seks grupper som
drev slike samtaler, Quisling var ikke med i noen av grupperingene. Berggrav
forhandlet også med Kongen for å få han til å vende tilbake til hovedstaden. Kongen ønsket ikke det.
Under hele krigen bedrev Berggrav et maskepi med tyskerne. Han førte samtaler
med tyske militære såvel som med representanter fra ambassaden. Berggrav
ønsket å oppnå en separatfred med Tyskland, noe han ikke klarte å gjennomføre.
Berggravs gjøren og laden under krigen er velkjent en behandling dette vil
være en bok i seg selv, derfor begrenses behandlingen av han til hans
pamflett.
Biskop Berggravs pamflett "Folkedommen over NS" ble lest av mange og ble
således manges ledestjerne i omgangen med NS-medlemmer. Den gjort mange
NS-medlemmer og deres familier opprørt og forbannet. De stilte meg helt
uforståelig til at en kirkens mann kunne skrive noe slikt for å skade sine
landsmenn.
Her vil en hovedsakelig legge vekt på enkelte feil i biskopens skriv. På side
6 gjør han feil i lignelsen om den fortapte sønn (Luk. 15). Han sier: "Her
sies det om bruddet at for faren var sønnen som død." og "Gud anerkjenner
altså det uunngåelige brudd". I Bibelen står det: "Thi denne min sønn var som
død og er blitt levende igjen, var tabt og er funnen." En hver idiot vil se
forskjellen i det Biskopen hevder står i Bibelen og hans tolkning av denne bok
og det som vitterlig står i Bibelen og normal tolkning av dette. Bibelen
nevner ikke med et ord at faren bryter med sønnen, ei heller nevner Bibelen at
faren bebreider sønnen hverken før avreisen eller etter at gutten er kommet
hjem. Den enste bebreidelsen i lignelsen er farens bebreidelse mot den hjemmeværende sønnen og hans isfront mot den hjemvendte broren. Lignelsen om den
fortapte sønn inneholder ingen påbud om straff eller forfølgelse allikevel
bruker Berggrav den lignelsen når han påberoper seg retten til å forfølge
NS-dømte og deres familie. Når biskopen skriver at "Gud anerkjenner altså det
uunngåelige brudd". Er dette biskopens ord og ikke Jesus.
Det eneste Bibelsitat biskopen nevner hvor det kan være snakk om å straffe en
person og hvor det nevnes at en skal vende seg bort er Apostlenes gjerninger
kap. 13, 9 og 10. Men heller ikke disse versene kan brukes mot NS-folket.
Versene lyder:
13,9 Da ble Saulus, som også ble kalt Paulus, fylt av den Hellige Ånd, og han
så skarpt på ham og sa:
13,10 Du som er full av svik og all ondskap, du djevelens barn, all
rettferdighets fiende! vil du ikke holde op med o forvende Herrens rette
veier?
Den person Paulus her snakker til er trollmannen Elymas, en person som gjennom
trollkunster og snakk har fått en tilhenger av Kristi ord til å vende seg bort
fra den rette tro. Elymas er en falsk profet som også kalles Barjesus, denne
falske profeten skaper problemer for spredningen av det sanne ord ─ derfor
Paulus' vrede. NS var ikke et antikristent parti og var derfor ikke mot
sannhetens budskap, derfor er dette Bibelsted malplassert i sammenheng med NS
som parti. Hvis Berggrav bruker sitatet mot Quisling som NS' leder er sitatet
enda mere misvisende fordi Quisling var en dypt religiøs mann som var oppdradd
i Jesus ord og gjerninger. Som sikkert alle vet var hans far prest. Hva
sikkert ikke alle vet var at Jon Quisling var en motstander av det
liberalistiske gudelære Berggrav var en forkjemper for, Ønsket biskopen med
"Folkedommen" og si en takk for sist til fam. Quisling fordi Jon Quisling
hadde motarbeidet Berggrav?
I sin folkedom nevner biskopen Pauluses brev til Kolosserne 3, 12─17:
12 Iklæ eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlige
barmhjertighet, godhet,
ydmykhet, saktmodighet, langmodighet,
13 så I tåler hverandre og tilgir hverandre om nogen; som Kris¬tus har tilgitt
eder, så¬ledes og I!
14 Men over alt dette iklæ
eder kjærlighet, som er fullkommenhetens sambånd
15 Og Kristus fred råde i
eders hjerter, den som
I og blev kalt til i ett legeme, og vær takknemlige
16 La Kristi ord bo rikelig hos eder, så I lærer og formaner hverandre i all
visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger yndig i eders
hjerter for Gud,
17 og alt som I gjør i ord eller i gjerninger, gjør det alt i den Herre Jesu
navn, idet I takker Gud Fader ved ham!
I dette Bibelsted blir en ikke oppfordret til hat og ugjerninger slik biskopen
mener, men til omsorg og kjærlighet til hverandre. En skal tåle hverandre og
tilgi hverandre. En skal tåle alt ─ fordi det er Herrens oppgave å dømme. Det
Berggrav sier om Jesus og apostlene hevder om tilgivelse er en positiv løgn i
alle fall hva angår nevnte og siterte Bibelsted. Guds tilgivelse skyldes
Kristus offerdød, ikke en gang en norsk biskop, selv om han heter Berggrav,
kan rokke ved dette. Ei heller kan han selv om han ser seg som en meget stor
person, frata menneskene en tilgivelse de er gitt av Gud.
Det greske ordet for tilgivelse hører sammen med rettsspråker og betyr å sende
bort, frigi (fra slaveri, gjeldsfengsel) og benåde. I Bibelen brukes ordet ved
forkynnelsen av Guds underfundige handling med syndere som gjør opprør mot
Ham. Gud er Herren og dommeren, mennesket er ansvarlige med sitt liv ovenfor
Ham. Selv om Gud som den rettferdige lovgiver og håndhever av loven, De 10
bud, etter all rettmessig tankegang kan straffe overtredere, trer Han, på
tross av at Han er lovens Gud, frem som en Gud som allikevel tilgir synd.
Dette er den Gud Bibelen lærer oss om og ikke den guden Berggrav viser til i
sin folkedom. Årsaken til denne forskjellen kan selvsagt være at apostlene og
disiplene sto nærmere Frelseren enn biskopen og at de hadde en renere tro. En
annen grunn kan også være at apostlene og disiplene ikke måtte beskytte sitt
skinn for svik de hadde utført under Norges krig og besettelsen av landet i
perioden 9. april 1940 til 8. mai 1945.
Paulus' annet brev til tessalonikerne bruker biskopen i sin dom over sine
politiske motstandere, NS-folket:
3,6 Men vi byder eder, brødre, i vår Herre Jesu Kristi navn at I skal dra eder
tilbake fra enhver bror som vandrer utilbørlig og ikke efter den lærdom som de
fikk av oss.
3,7 I vet selv hvorledes I bør efterfølge oss; for vi levde utilbørlig iblant
eder,
3,8 heller ikke åt vi brød hos nogen for intet, men med strev og møie arbeidet
vi natt og dag, forat vi ikke skulde være nogen av eder til byrde;
3,9 ikke fordi vi ikke har rett til det, men for å gi eder et forbilde i oss,
forat I skulde efterfølge oss;
3,10 for da vi var hos eder, bød vi eder jo og dette at hvis nogen ikke vil
arbeide, skal han heller ikke ete.
Biskopen bruker bare vers 6 som grunn til å fordømme NS-folket. Han nevner
ikke versene 7, 8, 9 og 10. Disse versene gir en forklaring på hva det vil si
å vandre utilbørlig. Dessuten bruker han Bibelstedet i gal sammenheng. Paulus
tar i dette Bibelsted oppgjør med de som vanskjøtter sin jordiske gjerning og
som gir seg av med ting som de ikke har noe kall til. På grunn av menneskets
fall ble jorden forbannet, og arbeidet er nå merket av jordens forbannelse (1.
Mos. 3,17), men bærer allikevel frukt i kraft av at Gud nådig holder alt oppe.
De kristne formanes til å arbeide med sine hender. Ingen forstår at biskopen
kan anvende dette Bibelsted til å fordømme noen for en politisk tanke, selv om
denne er på tvers av biskopen. Riktignok påbyr apostelen menneskene å arbeide
med hendene i dette skriftsted, men det påbudet gjelder for Jørgen Hattemaker
såvel som for Kong David. Under alt sitt arbeide skal menneskene stå i Guds
tjeneste og gjøre all gjerning i lydighet mot Hans Bud. Oppfyller biskopen
dette med sitt skrift?
Spesifikt sier biskopen at Paulus i slutten av brevet til tessalonikerne sier:
"Merk dere ham! Ha ingen omgang med ham." Det Paulus i virkeligheten sier i
brevet er: "Men dersom nogen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk eder
ham; ha ingen omgang med ham, forat han må gå i seg selv," I neste vers
fortsetter Paulus:"og hold ham ikke for fiende, men forman ham som en bror".
Hvis tessalonikerne gjorde dette ville Herren gi dem fred for alltid og være
med dem. Bibelen lyder annerledes når en leser dens tekst enn når en leser
biskopens utleggelse av hva teksten er eller burde være for å passe "den store
forkynner". Med den siste del av brevet vender Paulus seg til de i Tessalonika
som vanskjøtter sine jordiske gjerninger og gir sig av med ting som de ikke
har kall til. Biskopen må rammes av Paulus' formaning da han gir seg ut på
forfølgelse av landsmenn, mens hans jordiske gjerning er å bringe Guds ord til
sine landsmenn ikke å forfølge dem! Men til og med personer som bryter Paulus
pålegg i dette brevet byr Paulus farvel og ønsker dem Guds nåde (2 Tes.
3;17,18). Det er med andre ord håp også for biskopen selv om han trår feil i
ny og ne! Paulus tilgir ham og Jesus har sonet for han!
Biskopen bruker også et annet skriftsted for å underbygge sin påstand om at
det er en kristen gjerning å vende seg bort fra sin bror. Han bruker Paulus'
første brev til korinterne:
kap. 13,2:
Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap,
og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er
jeg intet.
Dette Bibelsted sier biskopen betyr at "Jeg vil ikke vise noen skånsel".
Berggrav mener Paulus advarer de forræderske overløpere i Korint mot hva de
driver med. I teksten til kapitlet i Bibelen står det: "Bedre enn å strebe
efter nådegaven, som er den ypperste av alle Åndens gaver; hadde nogen andre
gaver, men ikke kjærlighet, var han dog intet gagn av det". Menigheten i
Korint var ikke forrædersk i følge Menighetsfakultetet, men fakultetet kan jo
ha tatt feil på dette området en skal ikke se bort fra det. Biskopen vet
sikkert hva han snakker om! Dette Bibelsted kan ikke brukes til å fordømme
politiske motstandere, dette hevdet fakultetet etter en henvendelse til dem.
Dom i Bibelsk forstand er et uforklarlig under som går mot all forventning,
all lov og all menneskelig rett. I stedet for rett trer nåde, i fordømmelsens
sted settes tilgivelsen (Luk. 7, 36─50; Matt. 18,21─35). Men dommen er ikke
opphevet, den er innsmeltet i tilgivelsen, fordi frelse er frelse av de
skyldige, av tollere og skjøger som ga Gud rett i Hans krav og dom i
motsetning til fariseerne som krevde at deres gjerninger ble respektert og
anerkjent (Luk. 18, 9─14). Tilgivelse betyr å bli omsluttet av Guds
barmhjertighet. Men tilgivelsen kan bli fratatt den som unndrar seg livet i
barmhjertighet med den skyldige neste. Da felles dom uten frelse (Matt. 6,14;
7,1; 18,34 flg).
Var det denne dommen som ventet på biskopen etter at han hadde avsagt sin
folkedom? En ting er i alle fall uomtvistelig, biskopen må ha lest en annen
Bibel enn de fleste andre. Den vanlige Gud kirken omtaler er kjærlighetens
Gud, I dette skriv vil en ikke våger seg på en fortolkning av biskopens gud.
Det er ikke menneskets rett å dømme i religiøs sammenheng, fordi denne rett er
det Gud som har. Retten til å dømme kan ikke gies til andre enn Gud fordi kun
Han er rettferdig nok til å dømme, Han tar ikke politiske hensyn ved sin dom,
Han ser kun på det liv mennesket har levd og om mennesket har levd i henhold
til Hans regler og påbud. At menneskene har sine lover og regler som de dømmer
etter er uavhengig av den dom Gud gir på den ypperste dag. Samfunnets lover og
dommer er alle underlagt Guds dom og Hans lov dette forhindrer ikke samfunnet
fra å gi lover. Samfunnet skal bare påse at dets lover ikke bryter med Guds
lover. Gjør ikke samfunnet det vil dets lover virke urimelige i forhold til
Guds lover og de dommer som avsies etter disse lover vil bli opphevet av Gud
og dommerne straffet av Gud.
I forbindelse med dom er det riktig også å se på den straff Bibelen
foreskriver ved overtredelse av loven, Budene. I Det gamle testamentet tales
det ofte om straff og da i forbindelse med overtredelse av Loven, Guds ti bud.
De som overtreder den trues med forbannelse (5. Mos. 28), Dommerboken og
Krønikebøkene. I den øvrige del av Gamle Testamentet betones særlig den
negative siden: straff for synden. Gud er hellig og tåler ikke at hans lov
blir overtrådt. Gjengjeldelseslæren vil innskjerpe at Guds krav gjelder
ubetinget og uten avslag. I eldre tid tenkte Israel seg straffen som
"kollektiv": de uskyldige må lide med de skyldige, barn må bøte for fedrenes
synder (2. Mos. 20,5). Jeremias og Esekiel tar avstand fra denne tanke. I
stedet innskjerper de individets ansvar (Jer. 31,29 flg; Esek. 18,2 flg). Den
enkelte skal bøte bare for sin egen skyld. Til dette er å påpeke at det i Det
gamle testamentet snakkes om synder mot Guds Bud ikke mot menneskenes lover.
Bibelen nevner ikke brudd på verdslige lover i og med at de ikke angår
menneskenes forhold til Gud. Dette koker biskopen sammen i en ny og
uforståelig suppe, som han som prest ikke burde gjøre, men hva gjør ikke en
fariseer for å berge eget skinn?!
Det Nye Testamentet nevner ikke straff. Årsaken hertil er at etter at Kristi
ble født opphevet Herren straffen. Han gjorde det fordi Jesus i utgangspunktet
skulle påta seg menneskets straff og sone for dem. Gud har ikke behov for at
flere skal sone for samme overtredelse. Kristus har sonet for våre synder. En
dom vil hvert menneske få på den ypperste dag, men straffen som hører til
dommen er sonet av Jesus, mennesket behøver derfor ikke å sone den dom Gud gir
for det enkelte menneskets overtredelser av loven, Budene.
På side 4 sier biskopen at det er folkeretten som skal bære rettsdommen. Dette
er det rene skjære sludder. En rettsdom skal bæres av de lover dommen er
avsagt i henhold til og intet annet. Dersom rettsdommer skal bæres av
folkedommen oppnår en at rettsdommen blir avhengig av den propaganda
makthaverne setter inn mot sine politiske motstandere. Rettsdommen skal være
uavhengig av folkedommen er den ikke det vil rettsdommen ikke være den samme
til en hver tid, men avhenge av makthavernes forgodtbefinnende. Dette,
rettsdommen avhenger av folkedommen, er noe en bare finner i totalitære
stater. Biskopen gjør seg med sin folkedom til forsvarer av den totalitære
stat ─ noe en ikke skulle tro et norsk biskop ville gjøre.
Hele pamfletten er gjennomsyret av biskopens hat og uforsoning med sine
politiske motstandere og det faktum at han selv ikke fikk politisk makt under
krigen. Han kunne etter frigjøringen ikke hevne seg på alle de andre som
heller ikke ville ha han med i sine illegale organisasjoner. Derfor ble det NS
som måte tåle biskopens vrede alene.
La oss se videre på prelatens skrift og hav han sier:
Det er selvfølgelig at folk gjør seg opp en dom over NS. I denne
domsvirksonheten er folket på samme tid den forurettede, den anklagede og den
dømmende. Det er en farlig situasjon. Vi har riktignok de juridiske dommere
til å avsi den juridiske dom, men den moralske, som innbefattes i den
rettslige, er vi alle medvirkende i.....
Det vil alltid koste smerte hvis en sviker igjen 'skal fødes inn i
fellesskapet'. Forsoning er ikke ublandet behagelig. Til og med den som måtte
ha retten på sin side og bare kunne synes å motta den annens ydmyke bønn om
tilgivelse, vil få kjenne at det koster. Det gis ingen gratis forsonlighet.
Kjennes det for lett for oss å forsone oss med noen, så skyldes det enten at
vi tar det slapt eller at det hele er en gestus. ....
NS var det lille mindretall som 'alene visste hva som var til beste for landet
og for oss alle'. Hver eneste medlem visste at partiet utelukkende hadde
tyskerne å støtte seg til. ......
De visste at de var helere. Hele partiet NS var en sammensvergelse mot det
norske folk. Det var en dobbelt sammensvergelse. Først en sammensvergelse
mellom disse og fedrelandets fiender. Det var en aktiv sammensvergelse. Vi kom
i fare hver eneste mann og kvinne og hvert barn i dette land. Det var en
blodig sammensvergelse. Den levet på trusler og vold. Den slo ned og drepte.
....
Dette er handlinger som NS skal stå til regnskap for.
.....
De enkelte medlemmer av NS var gjennom sitt medlemskap med på å dekke alt som
ble foretatt i partiets navn. Hvert medlem hadde forskrevet seg til
forræderiets gjerning. De som sier at de var passive, har samme ansvar som de
aktive. De passive utgjorde den moralske basis, de var voldsforretningens
kausjonister.
Alle som leser dette vil spørre seg om skribenten er ved sine full fem. Dette
er oppfordring til lynsjjustis. Han gjør seg til talsmann for den kollektive
dom alle NS-medlemmene ble idømt.
Med basis i Berggravs pamflett vil en påstå at alle som hadde lest den var
uskikket til å sitte som dommere og jurimedlemmer i rettssakene mot NS-folket.
Biskopen sier på side 9 at alle i NS visste at det ikke var sluttet fred.
NS-folket visste det. Men de, NS-folket, visste at det var kapitulert
betingelsesløst. Det visste også biskopen, men han holdt det hemmelig i sin
pamflett. Pamflettens hovedhensikt var jo å straffe alle familiene til
NS-folket og da betyr ikke en løgn noe for en biskop!
På side 11 sammenligner Berggrav forholdene i Norge med de i Danmark. Her gjør
han seg skyldig i en brøler av dimensjoner. Forholdene i Danmark under krigen
kan ikke sammenlignes med de i Norge, fordi regjeringen og Kongen ikke flyktet
i Danmark, noe de gjorde i Norge. I Danmark delte Kongen skjebne med sitt folk
i Norge flyktet regjeringen til England hvor den levde i sus og dus, mens
nordmenn måtte leve under det press tyskerne utsatte landet for.
En vil nå se på den virkning "folkedom" fikk. I den forbindelse vil dette
siteres et brev til Berggrav fra fru Marie Hamsun og Berggravs svar. Fru
Hamsun gir en kort forklaring på de følger biskopens "folkedom" har på barn.
Hr Biskop Eivind Berggrav.
Verden er full av uløste problemer, det problemet jeg ikke kan unnlate å
skrive til Biskopen om er vel ikke det største i dag. Men for meg, som mor og
bestemor, overskygger det imidlertid alt.Jeg er meget gammel, Der er, såvidt
jeg vet omtrent på samme alder. Vi sitter begge i dødscellen, og vi kan bli
avhentet hvert øyeblikk. Det er denne felles situasjon som får meg til å
skrive, med et lite håp om at De vil tenke over min henvendelse.
De bærer ─ som De sikkert vet ─ en meget stor skyld for at "folkets
rettsbevisthet" kunne skeie så ut som den gjorde efter 1945. Med kirkens
høyeste autoritet i ryggen fulgte man tryggere hatets lov i stedet for
kjærlighetens evangelium. Var det nødvendig i Deres øyne at tusener på tusener
av alminnelige bra mennesker, ofte verdifulle mennesker, skulle trampes ned
for fote? Jeg skal utbredte meg om dette emne, jeg tror ikke det er ukjent for
Dem hvilken uverdig form det fikk, dette oppgjør med oss som hadde et annet
syn på situasjonen og en annen politisk mening enn seierherrens.
Men nu i dag - er ikke nu så meget kommet frem av nye kjensgjerninger og nye
vurderinger omkring 9. april, at De måtte kunne ha grunn til å revidere Deres
Folkedom over NS?
Jeg taler ikke for meg selv, jeg er 76 år. Men jeg på alle barna - blant dem
naturligvis mine kjære 8 barnebarn - som nu i skolen skal læres opp til å
ringeakte sine foreldre og besteforeldre, som de kanskje har sett opp til,
kanskje med grunn. Det skaper en konflikt i barnesinnet som kan gjøre det
meget vanskelig for dem i livet. Det kan også lett gå på karakteren løs hos
dem, det kommer an på hvad slags stoff de er av. Det kan skape asosiale
mennesker av dem.
Det gjorde inntrykk på meg at Halvdan Koht gikk så langt i selvransakelse i
sin bok. En redusert utenriksminister har som menneske ikke tapt på det. Jeg
tror fullt og fast at om De fant å kunne innrømme at De gikk for vidt den
gang, så ville De også vinne stort på det i et historisk perspektiv sett. For
respekten for rettsoppgjøret er i sterkt avtagende.
Og dette først og fremst: Ville De ikke da selv frimodigere kunne møte til det
siste forestående rettsoppgjøret? For det første og største av budene er det
om kjærligheten.
Jeg ber Dem ikke ta dette brevet ille opp. Jeg kunne ikke la være å skrive til
Dem, jeg har prøvet å være kortfattet og ikke trette Dem med argumenter for
mitt syn. Sånne kan jo Biskopen lese mange nok og ofte nok av i dag.
Deres ærbødige
Marie Hamsun
Hun fikk følgende svar, datert Oslo den 8. januar 1958.
Fru Marie Hamsun.
Som De kan tenke Dem har jeg i årenes løp fått nokså mange brev (og personlige
henvendelser) fra tidligere NS-folk som har villet prøve å få mig på "rett
kjøl", men ikke noe brev har vært skrevet i en så nobel ånd og så behersket
som Deres. De ber mig "ikke ta det ille opp". Tvert imot! Det gjorde mig godt.
Jeg svarer Dem like ut, slik som det har vært for mig: "Den tid da anfallene
på mig var på det hissigste, ba jeg en ekstra sindig mann om å lese igjennom
det jeg hadde skrevet i 1945 og si mig sin oppriktige mening om han mente det
var noe som jeg burde overveie å "ta tilbake". Hans svar var ikke avgjørende
for mig, men det styrket min overbevisning: at jeg ikke kunne og heller ikke
burde ta noe i mig igjen. Det fikk stå om jeg så skulle falle på det.
Dette betyr ikke at jeg mener rettsoppgjøret i alle deler ble riktig utført.
Jeg har selv i sin tid vært hos myndighetene og anbefalt revisjoner som
ulykkelige NS-folk hadde forelagt mig. Men la oss ikke gå inn på det kapitel.
De har i alle fall rett i at jeg får ta mitt ansvar.
Men nu en ganske annen ting. De hadde nære på fått et brev fra mig for lenge
siden: Da jeg leste Deres erindringer fra oppveksten, syntes jeg at jeg kjente
Dem så godt at jeg kunne skrive og takke. Det var en berikelse for mig, også
ved hele måten De skrev på.
De har tre års forsprang på mig, men jeg er nok likevel mer nær grensen - med
alle de plager og sykdommer jeg nå blir behandlet for. Nyåret har bragt noe
bedring, og så håper jeg igjen.
La mig få lov til også å ønske Dem alt godt i det nye år.
Deres ærbødigste
Eivind Berggrav
Ovenstående er hentet fra Tore Hamsun bok; "Etter år og dag" utgitt i 1990. En
fortsatt brevveksling, som Hamsuns mor kanskje hadde sett frem til i håpet om
tross alt å få biskopen "på rett kjøl" uteble. Berggrav døde året efter. Dette
viser at biskopen helt til det siste ikke var villig til å trekke tilbake sin
dom over NS-folket. En dom som for mange NS-barn ble tung å bære.
Mange prester og andre av kirkens menn har med biskopens pamflett i sine
hender fart hårdt frem mot NS-folk og deres barn. Gadd vite hvor mange sjeler
biskopen med sitt skriv har tvunget bort fra kirken. Det er sikkert ikke få.
Dette har han nå stått ovenfor sin Herre og Mester til doms for. Hvilken dom
Gud ga Berggrav vet ingen, men den var sikkert ikke mild. Straffen hadde Jesus
sonet også for biskopen.
Den landssvikdømte fru Hamsun var mer menneskelig enn biskopen. Fru
Hamsun har etter min mening forstått Herrens budskap om barmhjertig-het bedre
enn biskopen. Biskopen fremstår i pamfletten som den rene fariseer med sitt
fordømmende syn på sine landsmenn. Fru Hamsun tar i sitt brev til biskopen opp
de vansker hans brev fikk for NS-barna. Biskopen på sin side yter ikke disse
små sjeler den minste barmhjertighet, men kaster dem ut til ulvene. Slik
handler en kirkens sanne tjener når han skal beskytte sitt eget skinn.
Biskopen angrep på de uskyldige NS-barna er blitt forbigått i still¬het av
kirken og dens tjenere i snart 50 år. Barmhjertigheten Jesus påla oss i
lignelsen om Den barmhjertige samaritan og følelsene for den neste som han
ytret da han sa: "Jeg var i fengsel og dere besøk¬te meg ikke, jeg var syk og
dere så ikke til meg". Er også glemt! Disse Bibelord gjelder ikke for
NS-folket og deres etterkommere i følge biskop Berggrav. Jesus gjorde ingen
unntak, men han sto også nærmere Gud enn biskopen! Pariaer som er definert som
det av bisko¬pen har ikke krav på Den norske kirkes beskyttelse og omsorg i
følge biskopens gudssyn. Dette er det slutning en kan trekke av biskopens svar
til fru Hamsun. Hvis de utstøtte, NS-folket, hadde søkt bisko¬pen om avlat
ville han sikkert i sitt guddomme¬lige syn på seg selv kunne gitt denne
avlaten. Evig være og lenge leve Den norske kirkes forvaltning av Guds ord og
Jesus død. Jesus døde ikke for NS-folket skal en tro Berggrav, han døde
sikkert for at biskopens synder mot sine landsmenn skal bli han tilgitt.
NS-folket vil aldri tilgi biskopen hans svik og forfølgelse. Spørsmålet som
gjenstår er hvorvidt Gud tilga biskopen den slette forvaltning av
barmhjer¬tighetens påbud?
Folkedommen har for enkelte NS-folk vært hovedårsaken til at de har fått et
dårlig om noe forhold til kirken. Derved menes ikke at de har vendt seg bort
fra Gud, men fra kirken. Selv om enkelte NS-folk har vendt kirken ryggen er
det mange som fortsatt holder nær kontakt med kirken, dette har de på tross av
biskopens dom. Dette er av de mange paradokser i forholdet mellom NS-folket og
kirken.
Enkeltpersoner i samfunnet har brukt biskopens dom til å utelukke NS-folk fra
det gode selskap. En dom som kom i tillegg til den rettsdom de fikk. At
enkeltpersoner kan og bør gi tilleggsdommer er riktig i henhold til biskopen.
Slike tilleggsdommer er både et brudd mot Bibelen og Norges Lover.
For mange NS-medlemmer la pamfletten en begrensning på deres forhold til
kirken og dens tjenere. Til tider har dette vært en tung belastning, for de
som har hatt et behov for å diskutere sine religiøse følelser og tanker med en
av Herrens tjenere: Pamfletten har begrenset prestene i kirkens omgang med
NS-barn og NS-familier. De NS-familier som ikke blindt har akseptert dommer
biskopen ga dem har aldri fått et godt forhold til kirken og den tjenere.
Mange NS-folk brukte lang tid på å forstå Berggravs handlemåte. Men kom
etterhvert til at den måtte skyldes det faktum at han, Berggrav, under hele
krigen drev maskepi med tyskerne. Etter krigen var det om å gjøre å fremstå
som en mann uten en plett på sin nasjonale kappe. I sin iver etter å mørklegge
sitt svik våren og sommeren 1940 og resten av krigen kastet Berggrav ut sin
folkedom. I tillegg til å gå på ski i Nordmarka deltok også biskopen i
forberedelsene til dannelsen av administrasjonsrådet og i de forhandlinger
dette rådet førte med tyskerne sommeren 1940. Forhandlinger som endte med at
rådet foreslo at Kongen skulle abdisere. Biskopen utga etter krigen en bok om
sitt forhold under krigen, men i denne boken hadde han glemt mye av det han
deltok i, og det han husket hadde fått en annen ordlyd enn det som vitterlig
hente.
Når en i ettertid skal betrakte biskop Berggrav må en se mannen i lys av den
tid han selv anså som sin storhetstid og hva enkelte utenlandske personer har
uttalt om ham. Det har vært nesten umulig å finne en bedømming av biskopen som
ikke har vært farget av den politiske utgangen på krigen, men det finns en.
Den engelske forfatteren, Lord Strabolgi, skrev i 1940 en bok:"Narvik and
after" om Biskop Berggrav på side 24:
".. in this case of Major Quisling, the most important member of the fifth
Column, with the exception of bishop Berggrav of Oslo, it has been stated that
he was, perhaps, genuinely misled."
på side 62:
"Bishop Berggrav, the Bishop of Oslo, had been preaching the doctrine of
nonresistance for years, and especially since September 1939. When by cunning
and treachery the Germans secured their foothold in Oslo, this prelate felt it
his duty to broadcast an appeal to his countrymen to accept the situation and
lay down their arms. Few obeyed this treacherous ecclesiastic."
La denne uttalelse stå som en nøytral persons bedømming av biskopens
handlinger under krigen. Biskopen ble nemlig ikke mindre forrædersk under
resten av krigen.
Berggrav skrev nesten hele manuskriptet til "Folkedommen over NS" mens han
satt i husarrest på sin hytte i Asker. Quisling og hans regjering ville etter
"kirkeopprøret" fengsle biskopen for oppvigleri, men gjennom gode venner i den
tyske administrasjonen fikk Berggrav omgjort forelegget til "husarrest". I
Asker var Reichskommisar Terboven en av hans naboer.
Berggrav var også talsmann for at NS-folk ikke skulle gravlegges med
gravstøtter. Han ønsket at gravene skulle være ukjente for ettertiden. Oslo
menninghetsråd vedtok i 1945 at det var forbudt å sette opp gravstøtter over
NS-medlemmer. Sammen med fylkesmann O. Platau i Oslo og Akershus godkjente
Berggrav at gravsteder tilhørende medlemmer av NS ble slettet og urnene
flyttet. Biskopen var tilhenger av forfølgelse av NS-medlemmer helt inn i
døden. Dette førte til at enkelte familier, hvor det før krigen var betalt
avgift for en familiegrav fikk beløpene refundert fordi menighetsrådet ikke
ønsket at NS-medlemmer skulle gravlegges i offentlige gravlunder med
gravstøtter.
Det norske historiemiljøet har en stor oppgave foran seg hvis de skal granske
Berggrav og hans mange rare utspill under og etter krigen. Å forstå mannens
hat mot NS og partiets medlemmer er umulig uten å kjenne litt til mannens
bakgrunn. I 20 og 30-årene tilhørte han den konservative fløy an Den norske
Kirke, blant hans motstandere og forsvarere av et mer liberalt syn på
fundamentale deler av kristendommen var prestesønnen Vidkun Quisling og hans
far presten Jon Quisling. Begge var opptatt av psykisk forskning og
parapsykiske fenomen. Jon Quisling hadde et omfattende forfatterskap bak seg. Han hadde foruten bøker og teologi også skrevet bøker om lokalhistorie. Jon
Quisling fikk mye ros av faghistorikere som Halvdan Koht og filologen Hans
Ross. I 20-årene skrev Jon Quisling en bok "Sosialismen" om Karl Marx
villfarelser.
En skal også vite at Berggrav i 1931 kunne blitt regjeringskollega av Vidkun
Quisling. Berggrav ble spurt av Bondepartiets påtroppende regjeringssjef,
Kolstad, om han ville ha posten som kirkeminister.
En skal ikke se bort fra at den hevngjerrige biskop Berggrav med sine angrep
på NS og Vidkun Quisling tok et siste oppgjør med sin kollega presten Jon
Quisling for dennes liberale kriskentro. Hva angår Berggrav er alt mulig,
mannen var en slu og falsk profet som ledet folket han hadde påtatt seg den
religiøse ledelse av inn i hat og forfølgelse av landsmenn. Det vites ikke om
Berggravs higen etter politisk makt, en higen som kom klart frem i aprildagene
1940, har utspring i hans vegring i 1931. Kanskje angret han på sitt nei til
posten som minister og ønsket å fremstå som dommeren og bøddelen over
bonderegjeringens Forsvarsminister, Vidkun Quisling. Alt er mulig når det
angår den falske bibeltolker.