ELVERUMSFULLMAKTEN

Om morgenen den 9. april 1940 forflyttet Kongen, hans familie, regjeringen og Stortinget seg fra Oslo til Hamar. Der ble det holdt Stortingsmøte. Møtet ble avbrutt av meldinger om at tyske tropper var sett under fremrykning mot Eidsvoll. For å kunne områ seg og for å ha en rømmingsvei mot Sverige bestemte Regjeringen at Kongen, Hans familie og Stortinget skulle forflytte seg til Elverum. På Elverum fortsatte Stortingsforhandlingene. Under disse forhandlingene ble det av Stortingspresident C. I. Hambro (Hambro var jøde) fremsatt forslag om at Stortinget skulle gi Regjeringen utvidete fullmakter til å handle når Stortinget ikke var samlet. Hambro forutså at det ikke ville være mulig å innkalle Stortinget til forhandlinger i den situasjon som hadde oppstått med den tyske innmarsjen i landet.  På spørsmål fra representanten Fure om Grunnlovshjemmelen for de utvidede fullmakter hadde Hambro kun til svar: "Den situasjonen som hadde oppstått". På grunn av Fures spørsmål ble det ikke votert over Hambros forslag. Hambro ønsket ikke en votering hvor han kunne risikere å tape.  I Grunnloven av 17. mai 1814 med endringer er det ingen punkt som gir en regjering utvidet fullmakt annet enn § 17.  (Teksten i denne paragrafen er å finne lengre ned på denne siden.)

Hambros forslag har etter krigen blitt sitert i flere versjoner. Her skal en av versjonene refereres:

Stortinget bemyndiger Regjeringen tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets Presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og de beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne som må ansees påkrevet av hensyn til landets sikkerhet og fremtid.

Representanten Fure viste under forhandlingene til Grunnlovens § 17 hvor Regjeringen har en begrenset rett til å handle når Stortinget ikke er samlet. Han så ingen grunn til at Regjeringen skulle gies en fullmakt som gikk ut over Grunnloven.

Etter krigen er det fra offisielt hold blitt hevdet at det ble gitt en fullmakt til Regjeringen på Elverum. Representanten Fure har hele tiden hevdet at slik fullmakt ikke ble gitt. Det sørgelige er at det ikke finns noe referat fra forhandlingene på Elverum. Det som finns er skrevet i London etter 10. juni 1940.

Regjeringen og det offisielle Norge har benyttet den såkalte Elverumsfullmakten, Fullmakten, til å rettferdiggjøre alle de lover og handlinger Regjeringen utferdiget og inngikk under sin landflyktighet i London under krigen. Bare fra medlemmer av NS er det blitt kjempet mot den fullmakt Regjeringen hevdet den fikk. En åpen debatt om saken har det de siste årene vært umulig å starte i norske massemedier. Blant jurister er det en stille enighet om at Fullmakten aldri ble gitt, men det er umulig å få en jurist til offentlig å ta stilling til spørsmålet. Like vanskelig er det å få historikere til å uttale seg om Fullmakten ble gitt eller ikke. Begge disse parter er avhengig av staten for sitt levebrød og ønsker følgelig ikke å utfordre de herrer.

Realiteten bak Fullmakten er grei, den ble aldri gitt. Skulle den bli gitt ville dette vært et brudd på Grunnlovens § 112:

Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres skal Forslag derom fremsettes paa første eller andet ordentlige Storthing efter et nyt Valg og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det første eller andet ordentlige Storthing efter neste Valg at bestemme, om den foreslaaede Frandring bør finde Sted eller ei. Dog maa saadan Forandring aldri modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, og bør to Trediedele af Storthinget være enige i saadan Forandring. En saaledes vedtagen Grundlovsbestemmelse underskrives af Storthingets Præsident og Sekretær og sendes Kongen til Kundgjørelse ved Trykken som gjældende Bestemmelse i Kongeriget Norges Grundlov.


Grunnloven inneholdt en paragraf for de tilfeller hvor regjeringen måtte handle uten å kunne forespørre Stortinget om den menig. Denne paragrafen har nr. 17 og lyder:

Kongen kan give og ophæve Anordninger, der angaar Handel, Told, Næringsveie og Politi; dog maa de ikke stride mod Konstitutionen og de (saaledes som efterfølgende §§ 77, 78 og 79 bestemme) af Storthinget givne Love. De gjælder provisorisk til næste Storthing.

Denne paragrafen hadde ikke vært nødvendig inntil krigen startet og har etter krigen ikke blitt endret. Dette skulle bevise at intet Storting etter krigen har funnet det nødvendig å gi noen regjering utvidede fullmakter it over de Grunnloven inneholder. Som en kan lese av Grunnlovens § 112 kan ikke et Storting for eget forgodtbefinnende endre Grunnloven over natten. Det kunne heller ikke det Stortinget som var samlet på Elverum 9. april 1940. Denne kjensgjerningen har ikke vært påaktet av forsvarerne av Fullmakten. En annen kjensgjerning som heller ikke har vært påaktet og debattert er følgene av Grunnlovens  § 68:

Storthinget sammentræder i Almindelighed den første Søgnedag efter 10de Januar hvert Aar i Rigets Hovedstad, medmindre Kongen paa Grund af overordentlige Omstændigheder, saasom fiendtligt Indfald eller smitsom Syge, dertil bestemmer en anden Kjøbstad i Riget. Saadan Bestemmelse maa da betimelig bekjendtgjøres.

Elverum var i 1940 ikke kjøpstad og har heller ikke etter krigen fått slik status. Med andre ord kunne ikke Stortinget holde forhandlinger i Elverum i 1940. Forhandlingene var dessuten ugyldige da de ikke var blitt behørig bekjentgjort før de startet. Forsvarerne av Fullmakten ønsker ikke debatt om denne paragrafens betydning for gyldigheten av Fullmakten. Nekter de debatt fordi de vet de vil tape, eller er det fordi de vet at det aldri ble gitt noen fullmakt.
 

Hvorfor var det etter krigen så VIKTIG å fortelle alle nordmenn at krigen fortsatte etter 10 juni 1940?   Les fælgende paragraf fra Grunnloven: §13:  Kongen skal stedse boe inden Rigets nuværende Grænser og maa ikke, uden Storthingets Samtykke, opholde seg udenfor dem lenger, end 6 Maaneder af Gangen, medmindre han for sin Person vil have tabt Ret til Kronen.

Det var store lovbrudd som ble planlagt av Hambro og regjeringen på Elverum.  Heldigvis forhindret Grunnloven Hambro å begå statskupp.

Med Grunnloven i hånd har mange NS-medlemmer hevdet at Fullmakten er et falsum. Men alle som en er blitt ansett som tomsinger av styresmaktene i Norge.

Vedrørende lovligheten av de i London skrevne anordninger vises til Undersøkelseskommisjonen av 1945 del VI side 236 hvor følgende sies:

Til belysning av lovgivningsvirksomhetens omfang kan det nevnes at det i statsråd fra 9. april 1940 til 25. juni 1945 er utstedt 175 provisoriske anordninger, som spente over de forskjellige grener av rettslivet, forvaltningsretten, strafferetten, prosessen og privatretten. Flere av disse anordninger ligger innenfor den anordningsmyndighet som Kongen har etter Grunnlovens § 17, men det er åpenbart at mange faller utenfor Regjeringens regulære kompetanse etter Gr.l. § 17.
Imidlertid fikk Regjeringen som kjent, på Elverum Stortingets bemyndigelse til "Å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortinget og Regjeringens vegne som må anses påkrevet av hensyn til landets sikkerhet og fremtid.

Til og med Undersøkelseskommisjonen sier at Regjeringens handlinger i London var i enkelte tilfeller i strid med Grunnlovens paragrafer.
Manglende paragrafer om nødrett i Grunnloven tilsier ikke at en regjering kan overskride Grunnloven eller fatte nye lover som går ut over Grunnlovens ånd, se Grunnlovens § 112. Da en etter krigen ikke har endret Grunnlovens § 17 må en gå ut fra at Stortinget og Regjeringen har funnet den opprinnelige paragraf dekkende for alle tenkelige og utenkelige tilfeller også tilfeller hvor en regjering nok en gang rømmer fra landet og overlater innbyggerne til en okkupasjonsmakt. For en kan vel ikke tro at en annen regjering i et annet tilfelle vil handle slik Nygaardsvold-regjeringen gjorde ved sin selvbestaltede utelukkelse av Grunnlovens mange paragrafer?

Dette er bakgrunnen for mange av de problemer det norske rettsvesen har hatt å stri med etter krigen. Alt bunner i en ikke gitt fullmakt og et maktapparat som har hevdet at fullmakt ble gitt og en regjering som har påstått at den fikk en fullmakt som gikk på tvers av Grunnlovens ordlyd avgitt av et Storting som ikke var samlet i henhold til Grunnlovens bokstav på et sted den ikke kunne holde lovlige forhandlinger. Er det rart at mange nordmenn stiller spørsmål ved den åndelige habitus til både dommere, jurister og stortingsmenn etter krigen?