GRUNNLOVSBRUDD


Under lesning av dette kapitel er det vesentlig å kjenne Grunn¬lovens §§ 54, 71 og 112 slik de lød for 5. april 1938:

§ 54:
Valgthingene holdes hvert tredie Aar. De skal være tilendebragte inden November Maaneds Udgang.

§ 71:
Storthingets Medlemmer fungerer som saadanne i tre paa hinanden følgende Aar, saavel ved overordentlige som ved ordentlige Storthing, der imidlertid holdes.

§ 112:
Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres, skal Forslaget derom fremsættes paa første eller andet ordentlig Storthing efter et nyt Valg og kundgjøres ved Trykk. Men det tilkommer først det første eller andet ordentlige Storthing efter næste Valg at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted eller ei. Dog maa saadan Forandring aldri modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, og bør to Trediedele av Storthinget være enige i saadan Forandring.

 

22.april 1938 vedtok Stortinget med 123 mot 27 stemmer å utvide stortingsperioden med ett år, fra tre til fire år. Begrunnelsen var blant annet de urolige tider i Europa. Stortinget fra 1936 var valgt i henhold til §§ 54 og 71 i Grunnloven, dette tilsa at stortingsrepresentantene var valgt for tre år. De hadde ikke mandat fra folket til å sitte i fire år uansett hvor urolig til¬standen var i Europa. Det var mange som protesterte mot vedtaket både i folket, blant jurister og i Stortinget selv.

Forslagsstilleren, representanten Henrik Amelen fra Bergen, protesterte mot at stortinget bevilget seg selv et ekstra år, det var ikke slik han hadde tenkt seg gjennomføringen av forslaget om utvidelse av valgperiode. Den liberale presse forlangte at kongen måtte ta affære mot denne ulovlige fremferd fra regjeringen Nygaardsvold. Disse protestene førte dog ikke frem. I stedet valgte stortinget å lytte til seg selv og en vag uttalelse fra stortingets byråsjef Hoirtøy og en ikke juridisk begrunnelse fra samme byråsjef, denne dog skrevet etter en telefonisk kontakt med professor Frede Castberg. Castbergs uttalelse er dog så tvetydig at den burde ha advart byråsjefen mot å anvende den i den foreliggende sak. Den riktige fremgangsmåte i sakens anledning hadde vært å la Høyesterett uttale seg om lovligheten av å la det sittende storting utvide sin egen mandatperiode med ett år. Dette unnlot stortinget uvisst av hvilken grunn. Representanten Moseid oppfordret den 10. feb. 1939 stortinget til å søke Høyesterett om råd. Dette ble etter en kort debatt forkastet mot 25 stemmer. Utenriks- og konstitusjonskomiteen var den som behandlet utvidelsen. Formann i denne komiteen var Hambro, han hadde følgende medhjelpere:
ordfører Olav Veghei og sekretær var T. Anderssen-Rysst.

I Sverige som også hadde valg hvert tredje år, ble det avholdt valg høsten 1938. Svenskene så ingen grunn til å utsette valget. Danskene hadde fire års valgperiode.

Vedtaket i Stortinget var det intet å utsette på, kritikken rettet seg mot at Stortinget forlenget sin egen valgperiode med et år. Det skulle ikke vært samlet lengere enn 3 år, og latt det nye Storting etter valg i 1939 ha en periode på 4 år. Folket hadde valgt Stortinget av 1936 for en 3 års periode ikke for 4 år. Dette at Stortinget forlenget sin egen valgperiode hadde aldri skjedd i et demokratisk land før, og en må tilbake til den franske revolusjon for å finne noe lignende. Rundt omkring i landet ble det fra juridisk såvel som ikkejuridisk hold protestert mot det at stortinget bevilget seg et ekstra år, men til ingen nytte. Stortinget hadde begått statskupp. At grunnlovsendringen trådte i kraft umiddelbart etter at den var blitt vedtatt er det ingen som bestrider det som ble stridens kjerne var at stortinget utvidet sin egen mandatperiode med ett år. I forslaget til lovendringen lå det ikke at det var den inneværende stortingsperiode som skulle utvides, men de som kom etter utvidelsen. Som begrunnelse for denne påstand er det tilstrekkelig å vise til følgende:

En utvidelse av den inneværende stortingsperiode hadde vært å la loven få tilbakevirkende kraft. Dette er lovstridig i følge Grunnlovens §97. (Mandatperioden var i 1936 tre år).

Stortingsrepresentantene hadde en avtale med sine velgere om dette. En utvidelse av inneværende stortingsperiode var derfor også et avtalebrudd mellom velgerne og de valgte. Dette førte til rystelser i den norske juridiske grunnvoll. Stortinget hadde vært DnA behjelpelig med å gjennomføre et statskupp.

Kongen skulle ha reagert på den selvtekt stortinget bedrev, hvorfor dette ikke ble gjort er ikke kjent. Det at kongen skulle ha reagert begrunnes av Englands velkjente rettsviter, Lionel Curtis, slik:

"Kongen (Kongemakten har beholdt ansvaret for å påse at ministre og parlament ikke usurperer (*) velgernes suverenitet. Hvis ministre understøttet av parlamentet noen gang forblir i embedet efter at deres folkemandat er utløpt, er det monarkens plikt å avskjedige dem og utnevne en regjering bundet til å utskrive et almindelig valg". {(*) tilrane seg makt eller rettigheter.}

Det er selvsagt mulig at kongen overveide denne mulighet. I så fall vil dette være nedtegnet i hans kartotek, et kartotek allmennheten og historikerne ikke har fått adgang til. Hvorvidt det noen gang vil bli gitt innsyn i dette arkiv er uvisst.

Stortinget hadde tatt en avgjørelse og var ikke villig til å endre på dette. At endringen var feil og at den bygde på gale premisser betydde ikke noe for representantene, de ble sittende. Statskuppet
var tilendebrakt.

Et Stortingsvalg høsten 1939 ville gitt landet et annerledes sammensatt Storting enn det landet hadde er hevet over en hver tvil.
Et bevis for dette er å finne i den fatalisme som hadde rådet i landet før 1937 og den kampvilje som bredte seg i befolkningen etter Russlands krig mot Finland høsten 1939. Dertil kommer selvsagt den krigen som alt hadde startet og som Quisling hadde advart mot.

Videre ville et valg høsten 1939 ført til en endring i sammen-setningen av Stortinget som følge av de nye velgerne som var kommet til siden valget i 1937, i denne forbindelse tenkes på alle ungdommene som var blitt myndige og som var klar over den fare som landet sto ovenfor, og den dårlige styringen Arbeiderpartiet og de andre partiene hadde bedrevet i de foregående 3 år. Landet var inne i en identitetskrise våren, sommeren og høsten 1939. Dette som følge av at Stortinget hadde lagt landet åpen for en fiende være seg om denne fienden var Sovjet, Tyskland eller England. Landets ungdom var blitt påvirket av frihetskampen i Spania og den sovjetiske propaganda som var blitt bedrevet av kommunister og andre. Arbeiderpartiet hadde latt Troski drive sin politikk fra det asyl han hadde blitt gitt. Et asyl han hadde fått under løfte om at han ikke skulle bedrive politisk virksomhet.

Lenge før 9. april 1940 sendte NS Ungdomsfylking ut et flyveblad med overskrift "Statskupp". Her står det blant annet:

"Det sittende storting er valgt for perioden 1936-39 og har ikke fullmakt fra velgerne til å sitte lengere. Det har nu bevilget seg selv et jubelår og blitt sittende i fire år til 1940. Dette er ikke folkestyre. Det er å umyndiggjøre folket. Det er statskupp.

Stortinget 1939-40 har valgt seg selv. Det er ikke valgt av det norske folk. Det er grunnlovsstridig".


I Dagbladet for 24.01.46 finner en på lederplass følgende om statskuppet:  "Ved et kupp bak ryggen på velgerne, lovbestemte stortingsmennene i 1938, at stortingstiden skulle forlenges fra 3 til 4 år. Hadde det vært folkeavstemning ville det ikke blitt grunnlovsflertall, ikke simpelt flertall engang".

Hva er så følgene av stortingsvedtaket om å utvide mandatperiode med ett år: Jo, alle lover og vedtak gjort etter 1. januar 1940 og før valget i 1945 er ugyldige og ikke bindende for folket! Dette er en av grunnene til at det ikke har vært mulig å få en samfunnsdebatt om dette nå i ettertid av krigen. Ikke en gang historikeren H. F. Dahl våget å ta opp dette tema til diskusjon i sitt store verk om Quisling, utgitt av Acshehoug høsten 1991. I juridiske kretser er


Dette et utdebattert tema, men det er ikke brakt til offentligheten på grunn av de konsekvenser dette vil ha for samfunnet og folket.

I den forbindelse er det riktig å se hva h.r. adv. Finn R. Schjødt skriver i Dagbladet 28.01.1939:

Efter 1. januar 1940 vil enhver borger kunne henvende seg til domstolene med påstand om at en lov eller beslutning ikke er vedtatt av et rettmessig valgt storting, og derfor er grunnlovsstridig og en nullitet. - De som søker domstolene på dette grunnlag vil kunne resonnere omtrent slik: "De menn som for tiden holder Stortingsbygningen besatt er ikke valgte representanter forsynt med folkets fullmakt lenger enn til 31. desember 1939. Fra 1. januar 1940 er de bare å anse som en politisk junta som sig imellem er blitt enige om å fungere som storting. Da de ikke har noen fullmakt fra folket kan de ikke gi gyldige lover, skattebeslutninger etc. Se grunnloven § 49 - Det vil ikke være forsiktig politikk å gå ut fra at Høiesterett ubetinget vil forkaste dette resonnement. En samlet gjennomlesning av grunnlovens §§ 49, 54, 64, 97 er tvert imot skikket til å fremkalle tvil. Det er nok så at domstolene ikke kan prøve lovligheten av stortingsrepresentantenes fullmakter når de møter frem efter et nytt valg (grl §64). Men det følger ikke av dette at stortingsmennene ukontrollert kan påtegne sine fullmakter en forlengelse som folket i valg ikke har gitt dem.

Det som skjedde i stortinget 22. april 1938, realitetsbehandlingen av grunnlovsendringen om utvidelse av tingperioden, var første gang Norge fikk se følgene av hva det ville si å ha en regjering utgått fra et revolusjonistisk parti? Dessverre skulle landet og folket få mange overraskelser etter dette fra den sittende regjering, overraskelser folket og landet ikke har greid å reise seg fra og motta, eller rette på konsekvensene av. Med ett var nemlig rettsstaten opphørt å eksistere - Norge var blitt en stat uten et lovlig styre. Var det dette det betydde å tilhøre Sovjet-Norge?

En videre debatt om dette tema på det nåværende tidspunkt og i denne bok er av liten interesse. En vil dog komme tilbake til konsekvensene av statskuppet senere og i de påfølgende bøker.

Et fyndord i denne forbindelse kan være å hente hos den fordums stortingspresidenten, Hambro, som har uttalt: at det kommer tider i en nasjons liv da oppgavene er større enn de menn som er satt til å løse dem; la dette være deres unnskyldning, la det også være deres dom!


At prof. dr. juris Jon Skeie i et brev til Undersøkelseskommisjonen av 1945 sier at vedtaket av 5. april 1938, det samme som vedtaket av 22. april samme år, er ulovlig bekrefter bare de påstander som er kommet frem i dette innlegget. Forøvrig henvises til en artikkel i Folk og Land nr 9 fra 1990.


Under debatten 5/4-38 uttalte representanten Sig. Jacobsen:

Jeg er valgt på 3 år, og jeg tror det er riktig at velgerne får bestemme hvorvidt men skal være lengere her i Stortinget eller ei".