KAPITULASJONSAVTALEN I TRONDHEIM 10. JUNI 1940
GENERELT
Denne artikkel er skrevet som et motinnlegg og tilbakevising av en artikkel prof. Magne Skodvin skrev om ovennevnte avtale i boken "HISTORIKER og VEILEDER. Festskrift til Jakob Sverdrup" i 1989.
Videre er artikkelen skrevet for å få en avgjørelse på en 50 årig strid om avtalens betydning og hvorfor den fikk den form og det ordvalg en finner i avtalen.
Før en går inn i den direkte diskusjonen angående prof. Skodvins artikkel anser forfatteren det riktig å sitere innledningen i avtalen oberstløytnant H. Wrede Holm undertegnet på Spionskop sammen med generalløytnant Dietl. Oberstløytnant Wrede Holm undertegnet som "Der Bevollmächtigte des Norwegischen Oberbefehlshabers", generalløytnant Dietl undertegnet som "Der Deutsche Wehrmachtsbefehlshaber in Norwegen". Avtalen som ble undertegnet på Spionskop omtales heretter som Narvikavtalen.
Avtaleteksten i innledningen er gjengitt på tysk da det er det språket som gjelder for Trondheimsavtalens tolkning. Trondheimsavtalen er den avtale som ble undertegnet i Trondheim 10. juni 1940.
Innledningen til Narvikavtalen1 lyder:
K a p i t u l a t i o n s v e r h a n d l u n g e n
Zwischen dem Befehlshaber der deutschen Streitkräften in Nord-Norwegen, Generalleutnant Dietl, und dem vom Befehlshaber der norwegischen Truppen i Nordnorwegen, General Ruge, entsandten bevollmächtigten offizier, Oberstleutnant Wrede Holm, wurden folgende Kapitulationsverhandlungen abgeschlossen.
Narvikavtalen er undertegnet kl. 9.15 den 10. juni 1940. Vedlegget til avtalen er undertegnet kl 9.30 samme dag.
Etter at Guri Hjeltnes og Odd Aspheim offentliggjorde en originalkopi av Trondheimsavtalen i boken "Tokt ved neste nymåne" er det nå mulig også å gjengi denne avtales innledning. Etter offentliggjørelsen av originalteksten til Trondheimsavtalen slipper en nå den lange diskusjonen prof. Skodvin førte i sin artikkel om de ulike kopiene av Trondheimsavtalen som var å finne i de ulike krigsarkivene i Norge og Tyskland.
Trondheimsavtalens innledning og første paragraf lyder:
Zwischen dem deutschen Oberkommando in Norwegen, vertreten
durch
Herrn Oberst im Generalstabe, Buschenhagen
und dem norwegischen Oberkommando, vertreten durch
Herrn Oberstleutnant im Generalstabe, R. Roscher Nielsen
ist heute nachstehende
A b k o m m e n
geschlossen worden:
In Anbetracht der tapferen Haltung der norwegischen 6. Division werden ihr für die Niederlegung der Waffen nachstehende ehrenvolle Bedingungen gewährt:
§1.
Die gesamte norwegische Streitkräfte legen die Waffen nieder, und werden sie während der Dauer des gegenwärtigen Krieges nicht wieder gegen das deutsche Reich oder dessen Verbündeten ergreifen.
Avtalen i Trondheim er undertegnet av Oberstleutnant im Generalstab R. Roscher Nielsen på vegne av Das Norwegische Oberkommando og oberst im Generalstab Boschenhagen på vegne av Das Deutsche Oberkommando. Avtalen ble i følge oberst Boschenhagen undertegnet ca kl 17.00.2
For å slippe en langtrukken diskusjon om henvisningen til 6. divisjon i preambelet nevner jeg her at den viser hen mot § 4 i avtalen hvor de norske tropper blir gitt ærefulle betingelser.
En korrekt avskrift av avtalen har vært tilgjengelig i Forsvarets Krigshistoriske Avdeling i lang tid, jeg tenker her på en avskrift som er lik originalkopien i utseende og oppstilling. Selv om de andre avskriftene har annen form på grunn av at de har vært sendt via telegram eller på annen måte er deres innhold det samme. I en avtale er det innholdet og ikke utseende som teller. Dette selv om det selvsagt ikke må forekomme sammenblandinger av paragrafer og innledning i teksten. De problemer som er oppstått er kommet av at en ikke har ønsket å erkjenne tilstedeværelsen og betydningen av Trondheimsavtalen. I slike tilfeller er det selvsagt en løsning å fokusere på uoverensstemmelser i forskjellige avskrifter fremfor innholdet i selve avtalen. Men nå slipper en for fremtiden å gruble over de mange avskriftene, nå kan en gå rett til kilden - originalen Hjeltnes og Aspheim offentliggjorde.
Å gjøre et stort kapitel om avtalens utseende er som vi skal se unødig i forbindelse med en kapitulasjonsavtalen, men hvis en selvsagt mangler argumenter for å godta et faktum kan en benytte seg av alle muligheter. Men en historieprofessor burde vite at ved kapitulasjonsavtaler er det ikke ordvalg, ortografi eller syntaks som er det avgjørende.
KAPITULASJON I FOLKERETTEN
Før en går videre i diskusjonen må en vite hvordan Haagvedtektene-Landkrigsreglementet ser på kapitulasjon. Dernest må en få en innsikt i den folkerettslige betydning av kapitulasjon. Dette var informasjon prof. Skodvin burde gitt i sin artikkel, men som han ikke ga. Årsaken til dette, mangelen av opplysning, skal jeg ikke gi meg inn på å tolke. Hvis en skal tolke en kapitulasjonsavtale må en vite hva det er en leser og skal tolke. En kapitulasjonsavtale er som vi skal se, ikke et politisk dokument en har lang tid å justere eller korrigere. En kapitulasjonsavtale må utferdiges raskt for å skåne både mennesker og materiell for unødig skade og lidelse. Dette er ikke et faktum som kom inn ved siste krig, men en lære militære ledere har ervervet seg gjennom flere kriger og trefninger.
De betraktninger jeg gjør om kapitulasjon bunner i folkeretten før april 1940. Å betrakte hendelser under krigen i lys av regler og avhandlinger skrevet med erfaring fra siste krig vil være som å dømme etter lover med tilbakevirkende kraft, eller å være etterpåklok.
Begrepet kapitulasjon er ikke bestemt av krigsreglementene og er ellers ofret liten plass i disse. Slår man etter i Haagoverenskomsten finner man således bare en eneste bestemmelse om kapitulasjon, nemlig art. 35, som lyder:
De overenskomster om overgivelse, som avsluttes mellom de kontraherende parter, skal ta hensyn til de militære æresregler. Når de engang er avsluttet skal de samvittighetsfult overholdes av begge parter.
Kapitulasjon har folkerettslig vært et enkelt tema og var følgelig ikke gjenstand for en mengde regler og artikler i forhandlingene i Haag.
Overenskomst om kapitulasjon avbryter krigsoperasjonen mellom partene. En lokal kapitulasjon avbryter krigsoperasjonen mellom de militæravdelinger som inngår avtalen. En alminnelig kapitulasjon avslutter krigsoperasjonen overalt både til lands, vanns og i luften. Slik avtale sluttes av de krigførende makters regjeringer eller etter deres bemyndigelse.
Temaet har selvfølgelig vært gjort til gjenstand for inngående drøftelser i folkerettslitteraturen og det er på dette grunnlag jeg gir nedenforstående oversikt over hva kapitulasjon betyr og medfører.
Kapitulasjon forklares som den avtale hvoretter befestet eller forsvaret plass (stilling, by, festning) eller en krigsstyrke (arme, korps, tropp, eskadre, krigsfartøy) overgir seg til fienden. Når to parter er blitt enige om at den ene part skal kapitulere for den andre, eller hvis den ene vil innstille krigshandlingene avtaler partene når kapitulasjonsforhandlingene skal begynne, hvor de skal finne sted og hvem som skal være parlamentærer, deltagere i forhandlingene. I samsvar med sakens viktighet blir vervet som parlamentær kun overlatt de mest betrodde offiserer. Neste skritt er at fullmakten blir prøvet. Motparten må først og fremst skaffe seg sikkerhet for at parlamentærerne representerer den øverst befalende for den kapitulerende styrke. Mangler det noe her vil nemlig underhandlingene som oftest være spilt umake. På den annen side må parlamentærerne skaffe seg visshet for at fullmakten er i orden også hos motparten. Tid til lange diskusjoner vil det som regel ikke være, og kapitulasjonsbetingelsene foreligger som oftest oppsatt skriftlig.
Ved fastsettelse av de vilkår motparten stiller for å godta et tilbud om overgivelse har man som tidligere nevnt ingen annen skrevet lov å holde seg til enn artikkel 35 i Haagoverenskomsten, men sedvanemessig har det utviklet seg en viss norm i så henseende. Før den ofres en kort omtale tør det imidlertid være påkrevet å opplyse om at hvilken som helst avtale om kapitulasjon er en utelukkende militær affære. Det er alene de øverstbefalende på hver side som har ordet og hvem avgjørelsen tilligger. Politiske og statsrettslige spørsmål ligger det da også utenfor disses kompetanse å forhandle om, og avtaler av denne natur er helt uforbindende (med mindre de skulle støtte seg til en spesiell fullmakt fra den ansvarlige regjerings side.) På den annen side plikter staten eller dens representanter å respektere uavkortet de betingelser av militær natur som de øverstbefallende uansett grad måtte være blitt enige om.
Blir det etterpå godtgjort at en øverstbefalende har overgitt seg uten at det militært sett forelå tilstrekkelig grunn til overgivelse, eller at han har antatt betingelser som var hårdere enn situasjonen synes å kreve, kan han stilles for krigsrett, men staten eller hans overordnede må i forhold til motparten bøye seg for det de stridende er blitt enige om. Dette gjelder selv om det skulle være forræderi med i spillet og motparten burde skjønt at slikt forelå. Noe annet er om det kan påvises at motparten direkte har forledet til forræderi eller overgivelse er resultat av et avtalt spill mellom partene. En slik fremferd ville stride mot de militære æresregler og overenskomsten følgelig kunne desavueres av staten eller krigsmakten overenskomsten går ut over. Det må erindres at det her er tale om hurtige avgjørelser, og mulige betenkeligheter med hensyn til kapitulantens militære eller moralske beveggrunner vil motparten ha grunn til å anse som saken uvedkommende.
Det vil som oftest være den øyeblikkelige militære situasjon som gir foranledning til beslutningen om å kapitulere, enten slik at befalshavende eller regjeringen i landet anser fortsatt motstand som nytteløs eller han finner at den vil koste uforholdsmessig store ofre. Det hører da til krigens lover at den tapende må tåle adskillige innrømmelser for ikke å risikere å bli helt tilintetgjort. Hva han må være forberedt på å akseptere er i alminnelighet blant annet følgende vilkår:
1. at han med hele sin styrke (unntatt sanitetspersonale) må gå i krigsfangenskap
2. å utlevere alt materiell, både det personlige militære utstyr og all
annen utrustning og militære hjelpemidler
av enhver art, alt i den stand det var ved overenskomstens inngåelse
3. å rømme innen et visst tidspunkt det av ham besatte område som derpå overtas av fienden
Vilkårene kan i praksis både lempes og skjerpes alt ettersom den militære situasjon måtte ligge an, likesom også fiendens "temperament" kan spille en rolle. Man kjenner således fra krigshistorien eksempler på at kapitulasjon er gjort avhengig av at ventende forsterkninger ikke ankommer innen et bestemt tidspunkt og likeledes på at motstanderen er tilstått fri adgang "med faner og klingende spill".
Krigsfangenskap varer i alminnelighet til etter fredsslutningen, men vi har også opplevd at frigivelse har funnet sted praktisk talt umiddelbart etter kapitulasjonen. Etter overfladisk betraktning skulle en tro at den motstander som var snarest til å overgi seg kunne gjøre regning på de mest fordelaktige vilkår. Det var også ofte slik tidligere at de som forsvarte seg lengst ble nedhugget til siste mann. Forholdene i dag er imidlertid heller den omvendte, man lønner en tapper og ærlig motstander og det selv om seierherren løper en viss risiko f.eks. ved at de frigitte påny griper til våpen.
OM UTTRYKKET "DIE GESAMTE NORWEGISCHEN STREITKRÄFTE"
Dette uttrykket har riktignok slik prof. Skodvin sier vært hovedstritsemnet i tiden etter krigen. Uttrykket hadde ikke behøvd å blitt et stridsemne hvis først Eidsivating hadde gjort bruk av Domstoleloven av 13. august 1915 Kapitel 7 nr 5 § 136
Processkrift maa være skrevet paa norsk eller ledsaget av oversættelse. Av bilag og skriftlig bevis, som følger med og er avfattet i et fremmed sprog, vedlægges likeledes en oversættelse. Fra disse forskrifter kan retten helt eller delvis gjøre undtagelse, naar alle vedkommende forstaar det fremmede sprog.
Oversættelsen maa være bekræftet av en translatør, som er godkjent av det offentlige, eller av en tolk, som retten har opnævnt eller godkjent. I andre saker end straffesaker er dog bekræftelse unødvendig, naar partene er enige om, at oversættelsen er rigtig, og retten ikke finder grund til at tvile paa det.
Den norske versjonen jeg har lest har ordlyden "samtlige norske stridskrefter"1. Men Eidsivating "var nødt" til å benytte en annen ordlyd for å kunne anvende Landssvikanordningene, følgelig oversatte de den tyske teksten slik det passet dem. Hadde Eidsivating eller Høyesterett handlet i henhold til Domstolsloven av 13. august 1915 kapitel 7 § 333 hadde en sluppet 50 år strid om et liten ord.
Høyesterettsjustitiarius Paal Berg
Lagdommer E. Solem som hadde deltatt i utformingen4 av landssvik-anordningene visste hvordan han skulle benytte disse og overse domstolsloven av 13. august 1915. Høyesterett med blant annet dommerne Schjelderup og Høyesterettsjustitiarius Berg, benyttet seg heller ikke av retten til å få den tyske kopien av Trondheimsavtalen oversatt av en tolk. Paal Berg var på grunn av sin tidligere lederposisjon i Hjemmefronten avhengig av at Landssvikanordningene ble benyttet og medlemmene av NS dømt. Det samme var tilfelle med Schjelderup.3
Hva betyr så ordet sämtliche: "alle ohne irgendeinen Ausnahme, ausnahmslos, jede Person oder Sache einer Gruppe, die gesamten."4
Ordet er slik prof. Skodvin antyder i sin artikkel meget sterkt og omfattende. Det må det også være i en kapitulasjonsavtale. Den skal stoppe krigshendelsene være seg om disse er lokale som Narvikavtalen, eller totale som Trondheimsavtalen. En lokale avtalene er selvsagt ikke så omfattende som en totale. Det kan også sees ved å studere de lokale avtalene om kapitulasjon som ble undertegnet i Norge under krigen. Disse er å finne i Forsvarets Krigshistoriske Avdeling i Riksarkivet. Den mest omfattende av de lokale avtalene er Narvikavtalen.
Ordet "gesamte" benyttes foruten i Trondheimsavtalen også i avtalen mellom Tyskland og Nederland av 15. mai 1940 samt i avtalen mellom Tyskland og Belgia av 28.5.1940.
I den tysk-hollandske5 avtalen benyttes gesamt slik i innledningen til avtalen:
Die Gesamte Wehrmacht der Niederlande gilt als kriegsgefangen.
I den tysk-belgiske5 avtalen benyttes gesamt slik i paragraf 2 i avtalen:
Die belgische Wehrmacht legt sofort in ihre Gesamtheit bedingungslos die Waffen nieder.....
Ordet Gesamtheit betyr på norsk fellesskap, hele forsvarsmakten, alle offiserer og soldater ingen unntatt. På tysk betyr ordet: das Ganze, alles zusammen, die ganze Gemeinschaft. (Fra Wahrig Deutsches Wörterbuch).
Som en ser er ordet gesamt eller Gesamtheit brukt i tre varianter i tre avtaler i mai/juni 1940. Dette er ikke uvanlig. Vi har lest over, avsnittet om Kapitulasjon i Folkeretten, at det er kort tid til rådighet når en kapitulasjonsavtale skal utformes. Det er opp til hærførerne å velge de ord en benytter i bestemte tilfeller. Når det er snakk om avtaler mellom overkommandoene for stridende land er det ikke ordvalget som avgjør avtalens betydning, men det faktum at den er sluttet mellom lederne for landenes militære overkommandoer på befaling av eller etter ordre fra regent eller politisk ledelse i landene.
UTTRYKKET ZU LANDE, ZU WASSER UND IN DER LUFT
Slik prof. Skodvin nevner er denne ordbruken å finne i avtalen mellom Tyskland og Frankrike5 og mellom Italia og Frankrike5.
Denne formuleringen har samme betydning som de som er brukt i avtalene Tyskland underskrev med Norge, Nederland og Belgia. Begge uttrykks-formene har til hensikt å stanse krigshandlingene mellom landene som undertegnet de respektive avtaler. Spesielt når avtalene er inngått mellom landenes overkommandoer.
For alle avtalene prof. Skodvin nevner hvor avtaleteksten inneholder ordene til lands, til vanns og i luften er det snakk om avtaler mellom relativt små land og et stort og militært mektig land. I slike tilfeller var det de tyske militære kutymer under siste krig, å benytte en annen formulering i preambelet enn i avtaler med større land med sterke hærer.
Hvilke uttrykksformer de allierte brukte i Paris i 1918, i Reims i 1945 eller FN benyttet i Korea er uinteressant når en skal analysere tyskernes ordbruk i deres avtale med Norge.
Den formuleringen prof. Skodvin mener er den vanligste og derved allmenngyldige er ikke dekkende for hele den militære styrke hvis en vil være spissfindig. For eksempel måtte gen. Böhme formelt kapitulere for de allierte tropper som besatte Norge under ledelse av gen. Sir Thorne. Dette selv om det i avtalen Tyskland undertegnet med for USA-Storbritannia og Sovjet-Samveldet ble benyttet til lands, til vanns og i luften.
De avtalene Prof. Skodvin viser til hvor uttrykket til lands, til vanns og i luften er brukt er de fleste utferdiget etter siste krig og ikke av tyske militære ledere eller deres jurister. At denne formen benyttes i avtalen mellom Tyskland og Frankrike fra 22 juni 1940 er som vi skal se senere et unntak. De andre avtalene som ble undertegnet under felttoget i vest ble gesamt benyttet i en eller annen form. En kan ikke gjøre som prof. Skodvin gjør, å kreve at tyske militære leder skal benytte den samme uttrykksform som engelske og amerikanske militære leder gjør bare for at uttrykkene skal passe i professorens argumenter mot Trondheimsavtalen.
HVORFOR FORSKJELLIGE UTTRYKK?
Avtalen mellom Norge og Tyskland ble inngått mellom for Norges vedkommende av Forsvarssjef og Kommanderende general Otto Ruge og Kommanderende General Falkenhorst for Gruppe XXI av den tyske vernemakten. Som forsvarssjef handlet Ruge på vegne av Regjeringen og Kongen. Falkenhorst handlet på vegne av Hitler og Tyskland. Men dette alene forklarer ikke hvorfor en i den norsk-tyske avtalen benyttet gesamte. Selvsagt kunne tyskerne brukt uttrykker til lands, til vanns og i luften, men dette ville tydet hen på en militær styrke som var langt større enn det Norge hadde eller ville få i uoverskuelig fremtid. Her ligger forskjellen i ordbruk, det ene for land med mindre militære styrker, den andre for land med store militære styrker.
Når det i utkastet fra 9. juni 1940 står zu Lande, zu Wasser und in der Luft, så kommer det av at hverken Buschenhagen eller Falkenhorst var jurister og forsto den hele og fulle betydningen av dette uttrykk. Det var Armeerichter der Gruppe XXI dr Dobinsky som var juridisk ansvarlig for at kapitulasjonsavtalen fikk en folkerettslig riktig form. Han endret forslaget slik at passet bedre med størrelsen på den norske armeen og landet.
TRONDHEIMSAVTALEN
Foranledning til avtalen var foruten det faktum at Norge militært var nedkjempet og forlatt av England og Frankrike telegrammet gen. Ruge sendte 8. juni 1940 som lød:
Der König und die Regierung haben das Land verlassen, und haben mir Befehl gegeben, die Feindlichkeiten einzustellen. Benachrichtigen Sie heute 20 Uhr die deutsche Gesandtschaft Stockholm, daß ich Befehl erhalten habe, die Feindlichkeiten einzustellen und wünsche mit dem deutschen Oberkommando in Oslo in Verbindung zu kommen, zwecks Verhandlungen. Ruge7
Av telegrammet fremgår det tydelig at regent og regjering har forlat landet. Tyskerne kjente til at de ikke kunne påvente annen motpart ved forhandlingsbordet enn Hærens Overkommando. Derfor var de ekstra påpasselig med at parlamentæren hadde de rette fullmakter til å forhandle. Det hadde oberstløytnant Roscher Nielsen. Hadde han ikke hatt det vil det ikke blitt noe av forhandlingene ie krigen hadde fortsatt på tross av Narvikavtalen, eller en hadde kontaktet gen. Ruge for fra ham å få nye fullmakter for oberstløytnant Roscher Nielsen.
Spørsmålet om Kongen og Regjeringens reise til England ble intet problem under forhandlingene hevder Buschenhagen2, Roscher Nielsen forbeholdte ikke retten for de i Sverige internerte rømte norske soldaters fortsatte deltakelse i krigen. Det siste ville i alle fall antydet at Norge hadde til hensikt å militært være med i krigen etter undertegnelsen av Trondheimsavtalen. Oberstløytnant Roscher Nielsen hadde heller ikke innvendinger til ordet gesamte under forhandlingene2. Det eneste oberstløytnant Roscher Nielsen var bekymret for var de garniserede offiserenes lønn hvis de avga æresord.2 Dette spørsmål ble avklart med norske jurister før oberstløytnant Roscher Nielsen undertegnet avtalen.
Dersom oberstløytnant Roscher Nielsen hadde krevd å få med en passus om at Kongen og Regjeringen hadde forlatt landet, hadde dette blitt tatt inn i avtalen slik oberst Buschenhagen sier.2 Setningen i paragraf 1 av Trondheimsavtalen ville da fått denne ordlyd:
Die gesamte norwegische Streitkräfte in Norwegen
Ved å studere brevet oberst Buschenhagen skrev til Hans S. Jakobsen i 1963, han var da blitt General d. Infanterie außer Dienst, vil en få forklaring på en del av de spørsmål som har blitt diskutert i Norge de siste 50 år. Likeledes vil en få opplysninger om kapitulasjonen og dens mange spørsmål hvis en studerer de brev Buschenhagen skrev til Oslo Byrett i forbindelse med rettssaken mellom Hans S. Jakobsen og Sverre Løberg i 1969.
Hittil har en i Norge kun benyttet opplysninger som har kommet fra norske offiserer og politikere, en har ikke vært interessert i å lytte til tyskerne som deltok i forhandlingene forut for undertegnelsen av Trondheimsavtalen. Hva årsaken er til det er ikke et tema i denne artikkel.
Det er ingen grunn til å tvile på oberst Buschenhagens beskrivelse av forhandlingene i Trondheim og de muligheter oberstløytnant Roscher Nielsen lot gå fra seg under forhandlingene. Ei heller skal en i etterhånd laste Roscher Nielsen for hans tafatthet.
Selv om en hadde tatt inn i avtalen kravet om at norske tropper utenfor Norge var unntatt fra kapitulasjonen hadde Trondheimsavtalen vært en total kapitulasjon. I den tysk-hollandske avtalen er det gjort unntak for området Zeeland. Men området Zeeland skal reguleres på et senere tidspunkt sier avtalen. Paragraf 8 avsnitt 3:
Für die Provinz Zeeland erfolgt später Befehl
Muligheter til å gjøre unntak finns i alle avtaler, men for avtaler om kapitulasjon er det ingen muligheter til å endre avtalens intensjon eller ordlyd etter at den er undertegnet selv om enkelte politikere måtte ønske endringer så er de sammen med landets regent nødd til å avfinne seg med den avtale som er blitt fremforhandlet av landets parlamentær og undertegnet. Det er krigen lov og kjensgjerning et faktum det snart er på høg tid at det offisielle Norge erkjenner.
VAR TRONDHEIMSAVTALEN TOTAL?
Til dette spørsmål må en ikke alene lytte til norske offiserer eller norske dommere og statsadvokater eller norske politikere. De var avhengige av en bestemt tolkning av avtalen for å kunne få dømt NS-medlemmene etter krigen. Men vesentlig også i denne forbindelse er § 9 i Trondheimsavtalen:
Dieses Abkommen tritt mit sofortiger Wirkung in
Kraft. Zur Regelung vom Einzelheiten seiner Durchführung
ist der Verbindungsoffizier der deutschen Wehrmacht beim norwegischen Oberkommando bevollmächtigt. Das Abkommen
ist in fünf deutschen und fünf norwegische Ausfertigungen
herstellt. Für seine Auslegung ist der deutsche Text
maßgeblich.
Både oberst Buschenhagen og general Falkenhorst var av den oppfatning at avtalen var total og at Norge ikke kunne delta i krigen etter den 10. juni 19402,8,9. Det samme må en tolke general Ruge telegram av 8. juni som:
Der König und die Regierung haben das Land verlassen, und haben mir Befehl gegeben, die Feindlichkeiten einzustellen.
Å innstille fiendtlighetene er ikke noe annet enn å be om en kapitulasjon. I den stilling de norske tropper var måtte det bli en total kapitulasjon og intet annet.
Ledende tyske offiserene som ledet forhandlingene fra tysk side hevdet at avtalen av total og bindende. Dette hevdet de på et tidspunkt da det bare var av krigshistorisk interesse hvordan en skulle vurdere Trondheimsavtalen. Hverken Buschenhagen eller Falkenhorst hadde noe å vinne på å fastholde sin oppfatning av Trondheimsavtalen. For de norske offiserene som har uttalte seg om Trondheimsavtalen har de alle som en hatt gevinst i form av straff til NS-medlemmer å vinne ved å hevde at Trondheimsavtalen bare var en lokal avtale. I denne forbindelse vises til det som er skrevet tidligere i denne artikkel og til de argumenter som vil bli ført senere i artikkelen.
Heller ikke var det ære for Tyskland, Buschenhagen eller Falkenhorst for den sak å hente ved å tillegge Trondheimsavtalen en betydning den ikke hadde.
Skal en bedømme viktigheten av Trondheimsavtalen må en ikke glemme hvilken stilling general Ruge hadde som både Forsvarssjef og sjef for Overkommandoen. En offiser med den kommando general Ruge hadde inngår ikke lokale kapitulasjonsavtaler med et annet lands overkommando! General Ruges navn er nevnt i Narvikavtalens innledning, men da bare som Befehlshaber der norwegischen Truppen in Nordnorwegen en stilling han overtok etter at generalløytnant Fleischer hadde reist til Storbritannia med Konge og Regjering. Narvikavtalen er undertegnet av Wrede Holm som Der Bevollmächtigte des norweg. Oberbefehlshaber. En må huske at Narvikavtalen er undertegnet av oberstløytnant Wrede Holm på vegne av die norwegische Nordarme. De problemer oberstløytnant Wrede Holm har hatt med å plassere seg selv i det totale bildet i forbindelse med den kapitulasjonsavtale han undertegnet i Narvik kan forståes på bakgrunn av at han også innehadde en stilling i Hærens Overkommando da han undertegnet Narvikavtalen. Før 9. april 1940 var Wrede Holm avdelingssjef i utenriksavdelingen i Generalstaben. I et lite land som Norge, innehar noen personer flere oppgaver og stillinger. Det viktige er da å vite hvilken stilling en til en hver tid representerer.
I straffesaken mot Ragnar Skancke den 25/11-47 sa general Ruge:
Vi hadde den norske Regjerings ordre til kapitulasjon. Det var på det rene med at man skulle kapitulere når Kongen og Regjeringen var ute av landet, og når de militære styrker hadde dekket de allierte styrkenes innlastning. Regjeringen var en del plaget av Grunnlovens bestemmelse om at Kongen ikke kan forlate landet utover en viss tid uten å være i felten. I den anledning skulle han såvidt mulig ha væpnede styrker med seg. Det som da lettest kunne følge ham var den del av sjøforsvaret som var for hånden og det flypersonell som kunne skaffes til veie.
I følge general Ruges uttalelse i straffesaken mot R. Skancke var det ikke for å krige det ble bestemt at militære styrker skulle følge Kongen ut av landet, men for å berge hans trone. Derved må en fastslå at også Regjeringen innså at krigen mot Tyskland var tapt og at landet måtte kapitulere.22
Allerede før underskrivelsen av Trondheimsavtalen hevdet den kjente norske folkerettssakkyndige h.r.adv. Harald Holthe i et brev av 31. mai 1940 til A/S Trondheimsentreprenørenes Felleskontor i Trondheim:
De besatte områder av vårt land kan imidlertid ikke sies å være i krig med Tyskland. De besatte områder beherskes av internasjonal rett og der skal ikke krigerske kamphandlinger foregå eller kunne foregå mellom nordmenn og tyskere. Kamphandlinger fra nordmenns side betraktes her av krigslovene som rebeller fra krigslovene.
Det er således ikke riktig for et besatt område å si at det er i krig med Tyskland.
Riktignok kan man tale om at innbyggerne i de besatte områder også er fiender av Tyskland, fordi vårt land er i krig med Tyskland, men våpen innenfor besatt område er lagt ned.
Vi plikter å avfinne oss med den situasjon og plikter ikke å begå noen fiendtlig handling.21
Etter krigen fastholdt h.r.adv. Harald Holthe sin påstand i et avisinnlegg i Adresseavisen for 2. des. 1947:
Det var utvilsomt en kapitulasjon overensstemmende med Haagvedtektene art. 35 og ikke en våpenstillstand - som enkelte har fremholdt - som ble inngått i juni 1940.
Det var en overenskomst, en kontrakt, mellom kommanderende general Ruge ved fullmektig og tyskerne skal nøye (scrupuleusement) overholdes heter det etter art. 35.
En kapitulasjon omfatter kun en militær overenskomst ingen politisk, og den var bindende så vel for den norske som den tyske stat uansett om den norske regjering hadde behandlet overenskomsten eller ei.
H.radv. Holthe sier senere i artikkelen i Adresseavisen av 2. des. 1947: "Vil man absolutt ha ordet 'krig' i denne forbindelse (forhold i Norge under okkupasjonen. min kommentar) spikret fast må man iallfall stadig holde seg for øye at 'krig' i vanlig forstand og 'krig' i et okkupert land hverken i rettslig eller faktisk henseende er identisk."
I april og mai 1940 var det flere advokater som ga råd til norske firma, organisasjoner eller i avisene. F.eks. adv. Kristen Johansen som i et råd han ga til Norges Industriforbund den 27. mai 1940 gikk så langt som til å stille spørsmål ved om Regjeringen som ikke hadde faktisk eller geografisk mulighet til å håndheve sin myndighet kunne gi påbud til innbyggerne i områder som var okkupert.21
Avtalen i Trondheim ble inngått kl 17.00. Da hadde allerede norwegische Nordarme kapitulert. Noe som ble gjort kl 9.15. Derfor var det ingen stående og kjempene militære styrker oberstløytnant Roscher Nielsen kunne kapitulere på vegne av, ergo est han kapitulerte på vegne av landet Norge som fullmektig med alle fullmakter fra Forsvarssjef Otto Ruge som også var kommanderende general for Hærens overkommandoen.
ØNSKET REGJERINGEN Å FORTSETTE KRIGEN SOMMEREN 1940?
Allerede i slutten av mai 1940 var situasjonen blitt vanskelig for de norske og allierte styrkene. Franske og britiske styrker var nedkjempet i Nord-Trøndelag og tyskerne var i ferd med å komme sine på Spionskop omsluttede tropper til unnsetning sydfra. Dessuten kunne gen. Dietls tropper få forsterkninger av tropper og ammunisjon flyveien fra Vernes.
Ingen bestrider prof. Skodvins historiske fakta om hendelsene forut for 7. juni eller 10. juni for den del. Ei heller er det noen som bestrider de ulike utsagn, brev og henstillinger som ble gitt av Regjering og Konge. Her har det heller aldri vært debatt etter at en fikk oppklart en skrivefeil i en av avisene.
Det er meget beklagelig at professoren ikke refererer fra det Statsrådet som ble holdt i Tromsø 7. juni 1940. Nils Hjelmtveit, kirke- og undervisningsminister i Regjeringen, refererer fra statsråd i sin bok "Vekstår og vargtid" side 158-161:
.... Stillingen for de allierte i Frankrike og Belgia er imidlertid slik at de har meddelt Regjeringen at de ikke lenger kan yde Norge noen militær hjelp, og at hele deres hærstyrke både tillands, tilsjøs og i luften vil bli dratt tilbake så snart som mulig. Under disse forhold, og fordi det har vist seg umulig å skaffe hæren den nødvendige ammunisjon og annet krigsmateriell, vil det være håpløst for Norge å fortsette krigen.
.....Kongen bifalte innstillingen.
I følge Hjelmtveit mente altså Regjeringen før avreisen til England at det var umulig for landet å fortsette krigen. En følge av dette var at den befalte general og Forsvarssjef Otto Ruge å innlede forhandling om kapitulasjon med den tyske overkommando i Norge etter at Regjeringen og Kongen hadde forlatt landet. Dette ble gjort ved at gen. Ruge sendte et telegram til legasjonen i Stockholm. Regjeringen hadde innsett at krigen i Norge var over og at det var umulig å oppnå en deling av landet ved Narvik slik Koht hadde håpet. Derfor besluttet den å forlate landet for å være fri til å drive sin politikk. Det var det eneste den kunne drive i det situasjonen som hadde oppstått. For Norge vedkommende var etter 10. juni 1940 Regjeringen politiske tid ute for varigheten av den utenfor landet pågående krig.
Etter kapitulasjonen i Trondheim henvendte gen. Carl Erichsen seg til Legasjonen i Stockholm, den 20. juni 194010, om de ca. 4-5.000 soldatene som var internert i Sverige og bruken av disse6. Telegrammet fra legasjonen til Regjeringen lød som følger:
I spørsmålet om de norske soldatene som er internert i Sverige skal sendes tilbake til Norge ønsker general Eriksen meddelt Regjeringens standpunkt. De 4-5.000 norske soldater som er internert her, utgjør etter kapitulasjonen i Nord-Norge den eneste norske militære styrke som i tilfelle på kort tid kan organiseres og væpnes. Generalen har ikke noen formening om hvorvidt der fremdeles finnes mulighet for at Tyskland taper, men under forutsetning av en sådan mulighet mener generalen det er nærmest uforsvarlig å oppløse denne eneste norske militære styrke, som ville kunne gi befolkningen beskyttelse under evakueringen av de tyske styrker når disse oppløses11.
Regjeringen svar kom i form av telegram til legasjonen 20 dager etter legasjonens telegram:
Hvor lenge og i hvilken utstrekning Sverige vil opprettholde interneringen vet Regjeringen intet om. Under de rådende politiske forhold har det ingen betydning å holde 4 - 5.000 norske soldater gående i Sverige. Vi bør ha med oss våpen til nye oppsetninger hvis vi kommer tilbake til Norge med tropper. Folk vil da sikkert straks kunne oppbys.
Regjeringen finner derfor at de internerte soldatene bør benytte anledningen hvis de får anledning til å vende hjem til Norge11.
Regjeringen snakker om de politiske forhold. Hvis Regjeringen hadde tenkt eller ment at Trondheimsavtalen tillot den å fortsette krigen burde den krevd at de i Sverige internerte soldater kom over til England for å delta i den krigen Regjeringen ved avreisen fra Tromsø proklamerte at den skulle fortsette fra fremmed land. Hvis en regjering og en regent for et så lite land som Norge, skal føre krig kan en ikke la 4-5.000 soldater og offiserer gå i krigsfangenskap eller tilbake til et okkupert land hvis de, regent og regjering, skal føre krig med okkupanten. Men hvis en skal drive politikk behøver en ikke soldater å offiserer som kan håndtere gevær og kanoner. Det var politikk Regjeringen bedrev i London fra de ankom til de reiste hjem. Det ser en på den mengden av dokumenter Regjeringen produserte og alle de avtaler den undertegnet.
Nei, faktum var at de jurister Regjeringen hadde kontaktet før 7. juni 1940 visste at etter en kapitulasjon kunne et land ikke gripe til våpen mot den stat den kapitulerte for. Den 'krigen' Regjeringen skulle fortsette ute var en politisk 'krig' for de tanker og holdninger Regjeringen hadde. Noen militær krig kunne den ikke føre med det antall soldater og offiserer den hadde med seg til England. Ved avreisen avsto generalløytnant Fleischers adjutant å bli med fordi hans konen ikke fikk plass ombord på skipet "Fridtjof Nansen". Men det var plass til utenriksministerens sekretær. Det var også plass til omlag 50 politiske flyktninger18, men ikke til konen til løytnant Schougaard, generalløytnant Fleischer adjutant. Den norske Regjering skulle altså drive krig mot Tyskland med sekretærer og politiske flyktninger ikke med offiserer og soldater. Heller ikke de soldatene som var internert i Sverige ville regjeringen ha til sin før avreisen fra Tromsø proklamerte fortsatte krig mot Tyskland. Det er ikke med proklamasjoner, sekretærer og politiske flyktninger en fører krig, men med soldater og offiserer. I tillegg til dette kommer så bestemmelsen i § 1 i Trondheimsavtalen hvor Norge forplikter seg til ikke å gripe til våpen mot Tyskland i den utenfor Norges grenser pågående krig.
Det var ikke helt klart hvordan Regjeringen ønsket å fortsette krigen og hvordan dette skulle skje:
Generalstabens offiserer var vel også til en viss grad ukjent med Regjeringens planer hva den fremtidige krigføring angikk. Det var jo også Regjeringen selv for så vidt, idet planene var avhengige av de muligheter som i fremtiden ville foreligge.12
Undersøkelseskommisjonen av 1945 sider følgende13:
Generalstabens offiserer var i villrede om Regjeringens planer.
For å gå inn på Regjeringens syn på krigføring etter at den ble kjent med at de franske og britiske styrker ville forlate landet vises til vedtak i statsråd den 7. juni 194014:
Under disse forhold vil det være håpløst for Norge å fortsette krigen.
Heller ikke general Ruges proklamasjon sier noe om fortsatt krigføring15. Men i ettertid har en tolket inn de utroligste meninger i de ord som ble produsert av både gen. Ruge og Regjeringen før 10. juni 1940. Dette har norske historikere og jurister bivånet uten å ta til motmæle. Dette har en i dag lov å stille spørsmål ved og den sensur disse to faggruppene herved har deltatt i. Fakta har vært kjent, men få har ønsket å legge fakta frem for andre enn innen sin egen lille klikk.
KUNNE REGJERINGEN FORTSETTE KRIGEN ETTER 10. JUNI 1940?
Regjeringen kunne i følge Oppenheim ikke fortsette krigen etter at Trondheimsavtalen var undertegnet16 med mindre den ønsket å begå en krigsforbrytelse:
Any violation of armistice is prohibited, and, if ordered by the Government concerned, constitutes an international delinquency.
Det er med basis i internasjonal lov uinteressant hva Regjeringen fant ut at den ønsket å gjøre etter ankomsten til England. Regjeringen var bundet av den avtale oberstløytnant Roscher Nielsen hadde undertegnet i Trondheim. Hvis Regjeringen etter 8. mai 1945 hadde ment at oberstløytnant Roscher Nielsen og general Ruge hadde gått utover de ordrer Regjeringen hadde gitt skulle regjeringen reist militær straffesak mot oberstløytnant Roscher Nielsen og general Ruge. Da så ikke skjedde må en anta at Regjeringen var fornøyd med den avtale som ble inngått i Trondheim og de konsekvenser den fikk for landets deltakelse i krigen etter 10. juni 1940.
OVERKOMMANDOENS INSTRUKSER TIL FORHANDLERNE
De instrukser general Ruge ga til sine parlamentærer var slik prof. Skodvin viser, derom er det ingen tvil. At oberstløytnant Wrede Holm sa fra til generalløytnant Dietl vil jeg heller ikke reise tvil om.
Dessverre for de norske parlamentærer krevde de ikke at avtalene skulle inneholde ordene 'Den norske Regjering vil fortsette krigen fra fremmed land'. Ingen av de som kapitulerte for Tyskland våren/sommeren 1940 og som hadde tropper utenfor sine landegrenser tok med en passus om at krigen fortsatte fra fremmed territorium. Dette selvsagt fordi både Nederland og Belgia visste og aksepterte at de avtaler de hver for seg inngikk var totale.
Vedrørende de fullmakter forhandlere hadde så kan nevnes at oberstløytnant Roscher Nielsen hadde ubegrensede fullmakter. Det lå i de krav den tyske Overkommando stilte når den godtok general Ruges henstilling om å innlede forhandlinger. Hvis oberstløytnant Roscher Nielsen ikke hadde hatt uinnskrenkede fullmakter ville ikke Den tyske Overkommando forhandlet med ham og kamphandlingene på Spionskop hadde fortsatt.
Ordlyden "die gesamte norwegische Streitkräfte" hadde Oberstløytnant Roscher Nielsen ingen innvendinger2 mot. Heller ikke etter undertegnelsen av Trondheimsavtalen da oberst Buschenhagen ved et senere møte snakket med oberstløytnant Roscher Nielsen hadde han ikke noen innvendinger mot ordlyden i § 1 av avtalen2.
FØLGER AV TRONDHEIMSAVTALEN FOR NORDMENN I STORBRITANNIA
Da de norske soldatene og offiserene som fulgte Kongen og Regjeringen på grunn av Trondheimsavtalen ikke kunne delta i krigen som norske tropper, og da Storbritannia trengte soldater i krigen underskrev Regjeringen en avtale med britene med basis Visiting Forces Act 1940. Denne avtale muliggjorde at norske borgere som var i Storbritannia kunne delta i krigen. De deltok som frivillige i den britisk arme.
Storbritannia inngikk avtaler med regjeringer fra mange land som hadde rømt og oppholdt seg i England, om bistand fra landenes borgere etter flukt i krigen mot Tyskland. Alle avtalene hadde basis i ovennevnte lov og førte til at utenlandske regjeringers undersåtter som flyktet til Storbritannia kunne delta i krigen mot Tyskland som frivillige i den britiske arme.
HVORFOR OBERST BOSCHENHAGEN I STEDET FOR GENERAL FALKENHORST?
At oberstløytnant Roscher Nielsen undertegner for gen. Ruge og oberst Buschenhagen for general Falkenhorst endrer ikke på fakta om hvem som var militær leder for de to overkommandoene eller betydningen av avtalen. General Ruge var norsk forsvarssjef etter at han ble utnevnt til dette i Regjeringskonferansen den 18. mai 19406, i tillegg var han sjef for Hærens overkommando og sjef for 6. divisjon.
Prof. Skodvin mener i sin artikkel at det faktum at det var oberst Buschenhagen som undertegnet Trondheimsavtalen og ikke general Falkenhorst er et bevis at avtalen var en lokal avtale. Her er prof. Skodvin på ville veier. Årsaken til at general Falkenhorst ikke undertegnet avtalen i Trondheim var ene og alene den at Forsvarssjef og Kommanderende general Otto Ruge ikke selv reiste til forhandlingene i Trondheim. General Ruge sendte oberstløytnant Roscher Nielsen som både parlamentær og undertegner. Oberstløytnant Roscher Nielsen kunne godt vært parlamentær og general Ruge undertegnet den endelige avtale.
Den militære kutyme tilsier at sjefen for den hær som har gått seirende ut av en strid ikke kan inngå avtaler av total art med en offiser av lavere militær rang enn han selv. Derfor ble det oberstløytnant Roscher Nielsen som undertegnet Trondheimsavtalen på vegne av Den norske Overkommando og Den norske Forsvarssjefen general Ruge og oberst Buschenhagen på vegne av general falkenhorst som undertegnet avtalen.
General Ruge ville ikke undertegne avtalen fordi han hadde et for en militær leder, merkelig og uvanlig syn på kapitulasjonsavtaler. Dette kom blant annet frem i hans, general Ruge, telegram til generalmajor Einar Liljedahl av 14. april 194017:
Fullstendig kapitulasjon vil være ytterst skadelig for moralen i landet og hæren. Hvis de ikke kan fortsette striden, så la dem som vil fortsette spre seg og søke til nærmeste avdeling, hjulrytterkompaniet i vest og IR3, Telenarksregimentet, via øvre (østre) Telemark.
Hjelp dem det du kan med mat og utstyr. La dem som ikke kan eller vil slåss få gi seg.
Nederlag og krigsfangenskap er bedre for landet enn frivillig kapitulasjon av hele styrken.
Hvis en følger denne tankegangen er det bedre for moralen å bli bombet og nedkjempet enn å kapitulere uten at liv går tap og bygninger og eiendommer ødelegges.
På tross av det syn på kapitulasjon general Ruge la for dagen ovenfor generalmajor Liljedahl tok han initiativ til kapitulasjonsforhandlinger etter at Kongen og Regjeringen hadde forlat landet. Han burde etter de begrunnelser han ga Liljedahl fortsatt krigen til alle norske troppene var nedkjempet av de tyske tropper i landet.
ER EN TOTAL KAPITULASJON DET SAMME SOM FRED?
En total kapitulasjon er intet annet enn en slutt på krigshandlingene mellom de stater som undertegner avtalen. Fred er noen som inntrer senere. Ifølge Oppenheims grunnleggende verk om folkeretten, "International Law", kan en krig avsluttes på følgende tre måter:
1: de krigførende kan avholde seg fra ytterligere krigshandlinger og gli inn i fredelige forhold (jfr. Castbergs "Folkeretten".)
2: de kan formelt opprette igjen et fredelig forhold ved særskilt fredstraktat
3: en krigførende kan avslutte krigen ved å undertvinge motparten. Uformelle krigsopphør viser krigene mellom Sverige og Polen 1716, Frankrike og Spania 1720, Russland og Persia 1801, Frankrike og Mexico 1867.
Fred er ikke av de første problemer som diskuteres etter at en kapitulasjon er gjennomført og mens det pågår krigen utenfor det land som har kapitulert.
Norge har som stat ikke inngått fredsavtale med Tyskland etter 8. mai 1945. Men en kan ikke påstå at vårt land er i krig med Tyskland av den grunn. Forholdet mellom Norge og Tyskland har gått over i fred i henhold til alternativ 1 hos Oppenheim.
I moderne tid har en ikke satt så stor verdi på fredsslutninger etter kriger, en har heller lat forholdet mellom land som har vært i krig utvikle seg naturlig. I den forbindelse er USA, Frankrike og Storbritannias på den ene siden og Sovjet-Samveldet på den andres avtale om fred med Tyskland av 1990 noe unikt. Det ble skrevet en formell fredsavtale. Denne avtale muliggjorde foreningen av det delte Tyskland, men avtalen kunne ikke underskrives før Tyskland var samlet.
Nei, det ble ikke fred i Norge i og med underskrivningen av Trondheimsavtalen, men det er heller ikke hensikten med en kapitula-sjonsavtale. Den skal bare stoppe den pågående krigen mellom land ikke konstituere en fred. Trondheimsavtalen 10. juni 1940 stoppet den i Norge pågående krig mellom Tyskland og Norge.
HVORFOR TRONDHEIMSAVTALEN ER EN TOTAL AVTALE.
Prof. Skodvin foretar i sin artikkel ingen vurdering av Trondheimsavtalens gyldighet for landet. Han bygger sin argumentasjon på uttalelser fra personen som ved sin deltagelse i Hjemmefronten eller offiserkorpset var avhengig av at avtalen ble underkjent for i det hele tatt å ha et levebrød etter krigen. For regjeringens vedkommende var det at stor betydning å få gjennomslag for underkjennelsen av Trondheimsavtalen, for på den måte å gjøre NS-medlemmene til de skyldige og flytte folkets hat over på dem og selv slippe lettere unna den dom som burde ha fulgt i kjølvannet av frigjøringen. I tillegg kommer argumentet med at en ikke kunne anvende §86 i Straffeloven av 1902 hvis Norge de facto hadde kapitulert for Tyskland 10. juni 1940.
Ingen steder i sin artikkel siterer prof. Skodvin fra nøytrale personer som både under og etter krigen uttalte seg om Trondheimsavtalens eksistens og betydning, ei heller siterer han eller viser til de artikler i Haagvedtektene som styrer samværet mellom okkupant og okkupert, eller for den del den ene paragrafen i vedtektene som styrer det forhold landet var i etter underskrivelsen av Trondheimsavtalen.
Hva som dernest er en mangel ved professorens artikkel er at han ikke forklarer hvorfor Hærens Overkommando underskrev en avtale i Trondheim hvis den var en lokal avtale. Ei heller forklarer han sitt syn på Narvikavtalen i lys av Trondheimsavtalen eller vise versa. Hvis Trondheimsavtalen er en lokal avtale gjenstår det en forklaring fra professoren hva Narvikavtalen er. Hvis den også er lokal, må han forklare hvorfor lille Norge samme dag måtte undertegne to lokale avtaler om samme område.
Professoren burde, hvis han mente at Trondheimsavtalen var lokal, si hvem som bør undertegne hovedavtaler om kapitulasjon, samt vise sin teori ved eksempler fra nyere tid på slike avtaler. Ingen av avtalene som ble undertegnet våren 1940 var undertegnet av regjeringene eller regentene i landene som kapitulerte. Men det kan være at professoren har eksempler han kan vise til.
Nå over til min argumentasjon for hvorfor Trondheimsavtalen var en hovedavtale og total.
Av minister Hjelmtveits utsagn, over, må en trekke slutningen at Regjeringen innså at krigen for det militære Norge var slutt og over. At Regjeringen ville opprettholde Norge som en stat er uinteressant når en skal diskutere valøren og betydningen av Trondheimsavtalen. Avtalen er militær, men den binder den politiske styre i landet. Under kriger er det militære avtaler som sluttes. Kapitulasjonsforhandlinger som ble avsluttet i Trondheims 10. juni 1940 hadde bakgrunn i en beslutning i Statsråd 7. juni 1940. Dette gjør avtalen i Trondheim mer enn en ren militæravtale. I Statsråd 7. juni hadde Kongen bifalt avgjørelsen om å oppgitt krigen i Norge.
Hvis den politiske ledelse etter krigen mente at gen. Ruge ved å kapitulere totalt for Tyskland hadde gått ut over sine fullmakter var det et spørsmål den måtte ta opp rettslig med generalen etter at den pågående krig var avsluttet, ikke bestride kapitulasjonen ─ den var et faktum.
I Trondheimsavtalens § 1 står:
Die gesamte norwegische Streitkräfte legen die Waffen nieder, und werden sie während der Dauer des gegenwärtigen Krieges nicht wieder gegen das deutsche Reich oder dessen Verbündeten ergreifen.
Det er bare i en hovedavtale at den seirende krigsmakt kan kreve at et lands tropper skal avstå fra deltakelse i en pågående krig. I lokale avtaler tar en forbehold om krig i det område eller landet en befinner seg i. Eksempel §3 i Narvikavtalen:
Die norwegischen "Berufssoldanten", sowie sämtliche noch im Dienst befindlichen Offiziere können später nach entlassung der Mannschaften entlassen werden, falls sie schriftlich auf Ehrenwort erklären, daß sie sich freiwillig aus ihrer der zeigen militärischen Stellung zurückziehen und während der Dauer der Besetzung Norwegen durch der deutsche Wehrmacht keinerlei kriegerische oder feindliche Handlungen gegen das deutsche Reich, die deutsche Wehrmacht, deutsche Staatsangehörige oder die verbündeten des deutschen Reiches begehen.
I Narvikavtalen som er en lokal avtale, tas det forbehold om at norske styrker skal innstille fiendtlighetene mot Tyskland dets hærmakt, innbyggere og forbundene stater så lenge besettelsen av Norge pågår. Trondheimsavtalen på sin side tar forbehold om at Norge avstår fra krigshandlinger så lenge den pågående krig varer. Det er bare i en hovedavtale og total kapitulasjon et land må avstå fra samtlige krigshandlinger så lenge en utenfor landets grenser pågående krig varer.
Det er bare i en hovedavtale at det kreves overlevert informasjon om fortegnelser over kamphindringer, av allierte forberedte sprengninger, for ikke å tale om norske forberedte sprengninger samt alle sambandsmidler. Referanse til § 5 i Trondheimsavtalen. Narvikavtalen inneholder ingen slike krav fordi den er en lokal avtale!
Det er bare i en hovedavtale en kan kreve at det fra sivile myndigheter eller privatpersoner ikke finner sted noen radio-, telefon- eller telegrafkorrespondanse med land okkupanten er i krig med. Se Trondheimsavtalen § 5.
Det er bare i en hovedavtale en kan kreve at motparten stiller sjøtransportmidler og kyndig ledelse av disse til disposisjon for en fremmed makt. Se Trondheimsavtalen § 6.
Det er også bare i en hovedavtale fienden kan kreve at et nedkjempede land om at det imøtekomme krav fra fienden hva angår los-, sjømerker- og fyrvesen samt om værvarsling for å beskytte landet og sikre skips- og luftfarten. Se Trondheimsavtalen § 8.
At andre land som hadde vært i krig med Tyskland anså at Norge etter 10. juni 1940 ikke hadde vært krigsdeltaker fikk en bevis for under Pariskonferansen i 1946. Da hevdet Molotow på vegne av Sovjet-Samveldet at Norge ikke hadde krav på krigserstatning da landet ikke hadde vært krigførende.
En annen årsak til å utlegge Trondheimsavtalen som en total kapitulasjon, er at da de tyske styrkene i Norge hadde kapitulert fikk ikke Norge noe av det militære utstyret tyskerne etterlot seg/ble tatt fra dem. Utstyret ble av gen. Thorne og de allierte ansett som krigsbytte og skulle brukes i krigen mot Japan. Først etter gjentatte henvendelser fra gen. Ruge til gen. Thorne fikk Norge noe utstyr til den hæren landet bygget opp etter krigen. Til og med ammunisjonen etter de tyske styrker ble kastet. Det eneste Norge fikk beholde var fortene og festningene tyskerne hadde bygget under krigen og en del av kanonene i fortene og festningene. Alle flyene på Sola og Kjevik flyplass ble enten ødelagt eller gravd ned av de allierte.20 Hadde Norge av de allierte vært ansett som krigsdeltagende, at landet ikke hadde kapitulert totalt for Tyskland 10. juni 1940, hadde Norge hatt rett til de våpen og det utstyr de tyske troppene etterlot seg.
Om våpnene og det militære utstyret skriver finansminister Paul Hartmann23:
Etter Folkeretten er det krigsmaktene dvs. de alliertes overkommandoer, som har rett til å beslaglegge alt krigsbytte som tas fra tyskerne. Den har fullt herredømme over dette og kan selge det og kan gjøre hva den vil med det. Dette er åpenbart helt urimelig for Norges vedkommende, da en stor del av det krigsbytte som ble tatt i Norge fra tyskerne er anskaffet for norske penger.
Jo, det var urimelig, men i og med kapitulasjonsavtalen i Trondheim hadde Norge som stat gått ut av krigen og hadde følgelig ikke krav på krigsbytte.
Videre må en tolke det fakta at general Böhme kapitulerte for general Thorne på Lillehammer 8. mai 1945 og ikke til den norske forsvarssjefen, Kronprins Olav, som et bevis på at Norge kapitulerte for Tyskland i Trondheim 10. juni 1940 og var ute av krigen for dens varighet. (Se § 1 i Trondheimsavtalen.) Det er nemlig folkerettslig umulig for et land først å totalt kapitulere for et annet, så senere under samme krig å kreve at det andre skal kapitulere for det første. Hadde prof. Skodvin fortsatt sine utlegninger om kapitulasjon, den norske regjerings politikk og samtidig sett på hendelsene da de tyske styrker i Norge kapitulerte ville han også kommet til den konklusjon jeg her har trukket.
Av de utlegninger som er gjort i denne artikkel trekker jeg den slutning av Trondheimsavtalen var en total kapitulasjon som avsluttet krigshandlingene mellom Norge og Tyskland.
Litteratur:
Haagerkonvensjonen-Landkrigsreglementet av 1907
Oppenheim: "International Law" 5th ed., Bind 1 og 2, London 1935-39
Boye: Handbok i Folkerett, Kristiania 1918
Norges Lover 1668-1936
Johs. Andenes: Det vanskelige oppgjøret, Oslo 1979
Guri Hjeltnes og Odd Aspheim: Tokt ved neste nymåne, Oslo 1990
Rikard Kleen: Kodificerad handbok i Krigets lagar till lands och till sjøs. Stockholm 1909
Jon Skeie: Landssvik, Oslo 1945
Undersøkelseskomminsjonen av 1945, innstillingen med bilag
Sverre Hartmann: Nytt lys
over kritiske faser i Norge under annen verdenskrig, Oslo 1965
- Søkelys på 1940, Oslo 1971
C. J. Hambro: De første måneder, Oslo 1945
Svein T. Arneberg og Kristian Hosar: Vi dro mot nord, Oslo 1989
Alle lokale kapitulasjonsavtalene mellom Norge og Tyskland våren 1940, Forsvarets Krigshistoriske Avdeling i Riksarkivet.
Otto Ruge: Felttoget, Oslo 1989
Johan Nygaardsvold: Norge i krig 9. april ─ 7. juni 1940, Oslo 1982
Nils Hjelmtveit: Vekstår og vargtid, Oslo 1969
Henvisninger:
1. Forsvarets Krigshistoriske Avdeling, boks 198
2. Brev til H.S. Jacobsen fra general d.Inf. a.D. Erich
Boschenhagen datert 18.10.1965. Brevet er å finne på Riksarkivet
Forsvarets Krigshistoriske avdeling boks 199.3. Norsk Krigsleksikon
4. Duden: Deutsches Universal-wörterbuch
5. Hans-Adolf Jacobsen: Dokumente zum Westfeldzug 1940
6. Johann Nygaardsvolds bok "Beretning om den norske regjerings
virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945",side 427. Undersøkelseskommisjonen av 1945, Bilag Bd.1
8. Dagbladet 13. mars 1954, brev til adv. S. Hartmann fra general
von Falkenhorst datert 29. september 19539. General Falkenhorst uttalte som vitne i Braunschweig at Kong
Haakon ikke hadde rett til å begynne krig igjen. (Arbeiderbladet
31.07.47)10. Aksel Berentsen: Ola Fritzner, Oslo 1949
11. Forsvarets Krigshistoriske arkiv boks 2.
12. Justus Vericultor: Den norske Kapitulasjonen. Forsvarets
Krigshistoriske avdeling boks 199.
13. Undersøkelseskommisjonen va 1945 II, side 56
14. Undersøkelseskommisjonen va 1945 II, side 309-310
15. Undersøkelseskommisjonen va 1945 II, side 311-312
16. Oppenheim: International Law, § 239
17. Forsvarets Krigshistoriske Avdeling boks 86.
18. General Fleischer: Etterlatte papirer, Tønsberg 1947
19. Dagbladet 20. mai 1946
20. Olav Riste: Fredsgeneralen, Oslo 1995
21. Ærstatningsdirektoratet: Undersøkelse vedrørende norske
myndigheters stilling til tyske arbeidsoppdrag den første tid
etter 8. qapril 1940, OSLO mars 194622. Straffesaken mot R. Skancke
23. Paul Hartmann: Bak fronten, Oslo 1955, side 253.