LONDON-REGJERINGEN OPPFORDRET OFFISERENE TIL Å BRYTE SINE GITTE ÆRESORD.


Av et dokument datert Stockholm 31. oktober 1941 fremgår det at London-Regjeringen oppfordret norske offiserer til å bryte de æresord de hadde gitt etter kapitulasjonen i Trondheim. Dokumentet var stemplet HEMMELIG og ble sendes i chiffer til Norge av kap. Frisvold(?). (navnet er utydelig, min kom.) Offiserene ble oppfordret til å rømme til Sverige og der vente på mulighet til viderebefordring til England. Regjeringen hadde i følge dokumentet bevilget penger til underhold av familiene til de som flykter. Befalet skulle rømme i et tempo som en fant hensiktsmessig.
Oppfordringen til flukt og derved brudd på æresord skulle i Norge rettes til fastlønnet feltdyktig befal K og B samt uteksaminerte kadetter av Hæren, av flyvåpenets styrker skulle oppfordringen rettes til fastlønte og vernepliktige veltrenet befal, dessuten til marinens faste vernepliktige offiserer og spesialoffiserer. Bare yngre folk skulle sendes, kun unntaksvis ønsket en personer over 40 år.

Hvordan kan jeg hevde at London-Regjeringen oppfordret til brudd av æresord? Hadde alle offiserer avgitt æresord? Ja, alle norske offiserer som ikke hadde rømt med Kongen til England 7. juni 1940 hadde med unntak av gen. Otto Ruge avgitt æresord. Gen. Ruge satt i krigsfangenskap i Tyskland og oberst Gabriel Lund satt i krigsfangenskap i Oslo, Møllergaten 19. Lund hadde dog ikke vært med i stridene da han var krigskommiassær i Bergen da krigen brøt ut.

Neste spørsmål en selvsagt kan stille seg dersom en ønsker å beskytte London-regjeringen er: Ble alle offiserer avkrevd æresord? Alle offiserer som pr 10.06.40 oppholdt seg i Norge ble etter kapitulasjonen avkrevd æresord hvis de ikke ønsket krigsfangenskap. Gen.maj. Carl Erichsen og offiserene i 1. divisjon som sammen med han hadde flyktet til Sverige ble etter at interneringen i Sverige var overstått avkrevd æresord.

De kalde fakta om at alle norske offiserer var avkrevd æresord viste London-Regjeringen. Den hadde lest kapitulasjonsavtalen. Derfor er det brudd på Haagvedtektene London-regjeringen begår når det oppfordrer norske offiserer til å rømme landet etter 10.06.40. De represalier Terboven gjennomførte da han og tyskerne oppdaget den pågående rømningen må London-regjeringen bære det hele og fulle ansvar for! Likeledes må den bære ansvaret for at tyskerne etter desember 1941 begynte å sende norske offiserer til krigsfangenskap i Tyskland. Dette ble gjort for å hindre at flere norske offiserer fikk anledning til å vanære sine navn og yrkesgruppe ved å bryte et militært avgitt æresord. Et avgitt æresord står meget sentralt i Haagvedtektenes Landkrigsreglement artikkel 10:

Krigsfanger kan frigis på æresord, hvis deres lands lover

tillater det; i sådanne tilfeller er de ved sin personlige ære forpliktet til samvittighetsfult å oppfylle så vel likeoverfor sin egen regjering som overfor den regjering som har tatt dem til fange, de forpliktelser, som de måtte ha inngått. I slike tilfeller er deres egen regjering forpliktet til hverken å fordre eller motta av dem noen tjeneste som strider mot det gitte ord.

Norges militære straffelov forutsetter at norske fanger, tatt av fiendtlig makt, lovlig kan underkaste seg frigivelse på æresord. Den norske militære straffelov § 90 fastsetter straffen til en krigsmann som bryter sitt æresord til fra 10 år inntil på livstid eller med døden. Denne straff gjelder også for den krigsmann som før krigens opphør bryter de betingelser på hvilke han ble løslatt fra fangenskap.

I tillegg til artikkel 10 viser jeg til nedenstående artikler vedrørende krigsfanger i nevnte vedtekter:

Art. 11:
En krigsfange kan ikke tvinges til å motta sin frihet på æresord; like så lite er den fiendtlige regjering forpliktet til å imøtekomme en krigsfanges forlangende om å frigis på æresord.

Art. 12:
En hver krigsfange som er frigitt på æresord og atter gripes under våpen, enten mot den regjering ovenfor hvilken han har forpliktet seg på ære, eller mot dennes forbundsfeller, taper retten til å behandles som krigfange og kan stilles for domstolene.

Som alle vil forstå var det grove forbrytelser London-regjeringen oppfordret offiserene til å begå.

Begrunnelse for at bare avtalen i Narvik mellom Wrede Holm og den endelige avtale mellom den norske Overkommando og den tyske Overkommando undertegnet i Trondheim 10.06.40 er de eneste avtalene hvor æresord er nevnt, finnes ved å studere følgende avtaler:
- mellom stabssjef oberst Schioetz, 2 div. og major i. G. Baron Freytag von Loringhoven av 03.05.40 undertegnet i Rindalen
- mellom major Kolbjørn Knudsen IR 13 og oberst og regimentskommandør Krätzer av 04.05.40 undertegnet Steinkjær
- mellom kaptein Graff 4. norske batteri A.R. 1 og Führer der Kampfgruppe Maetsche- Feldpostnummer 24 994 A undertegnet
02.05.40 i Fredrikstad
- mellom oberst T. A. Dahl gruppe Vestre Gausdal og der deutsche Truppenführer oberleutnant Beuer av 29.04.40
undertegnet i Vestre Gausdal
- mellom major Backer, major Graff, kaptein Vogt 2. Div. og major Schroeder og oberstløytnant Wachsmuth de tyske
troppeførere av 15.04.40 undertegnet Evje

De avtaler jeg har nevnt over kan leses på Riksarkivet. Avtalene ligger i Forsvarets Krigshistoriske arkiv, hyllenummer 2B07252 boks 198.

I forbindelse med avgivelsen av æresord er det riktig å referere til gen. Otto Ruge proklamasjon til de norske offiserer av 12.06.40. I proklamasjonen viser generalen til den avtale han har inngått med den tyske Overkommando og henviser til § 4 som lyder:


Etter utlevering av de tyske fanger samt våpen og militær¬utstyr skal den tyske Overkommando tillate offiserer, underoffiserer og menige som ikke er yrkesmillitær å vende tilbake til sine hjemsteder. Yrkesmillitær har valget mellom å gi sitt æresord på ikke mer å gripe til våpen mot Det Tyske Rike eller dets forbundne i denne krig, eller ærefullt krigsfangenskap. Offiserer får beholde sine personlige våpen.

Videre i proklamasjonen refererer generalen til Haagkonversjonen artikkel 10 og 11. Men som den uærlige mann han var opplyste han ikke sine offiserer om artikkel 12. Se over. General Ruge utsatte derved sine offiserer for strenge straffer ved ikke å opplyse dem om de konsekvenser det ville få for dem om de senere i krigen skulle komme til å gripe til våpen mot Tyskland eller dets forbundsfelle. Generalen prøver seg som jurist i sin proklamasjon ved å si at Haagvedtektene ikke angir tidsbegrensning på varigheten av et avgitt æresord. Men det, tidsbegrensningen av det avgitte æresord, var regulert i avtalen mellom general Ruge og den tyske Overkommando.

Alt på dette tidspunkt virker det ved å lese dokumentene at general Ruge og hans kumpaner planla de krigsforbrytelser noen offiserene på et senere tidspunkt i krigen vil utføre.

Historien om æresordet fortjener en slutt. Den 8. mai 1943 skrev Oberquartiermeister Kühl et brev til Innendepartement Zivilverwaltung für Heer und Marine hvor han omtaler de norske offiserer og deres forhold til æresord. Hr Kühl sier følgende:
".... Die gemachte Erfahrungen haben dagegen gezeigt, daß der Begriff des "Ehrenwort" in Norwegen nicht die hohe Wertung hat wie in Deutschland. Es sind nicht nur norwegische Offiziere trotz des gegebene Ehrenwortes ausser Landes gegangen, um sich im Kampf gegen Deutschland zu betätigen, sondern sie haben sich auch an deutschfeindlichen Organisationen innerhalb Norwegen beteiligt.

Die Tatsache, daß überhaupt ein gegebenes Ehrenwort von norwegische Offizieren überhaupt gebrochen werden konnte, zeigt, daß ein "Ehrenwort" in Norwegen nicht die Sicherheit bietet, die nach deutscher Auffassung von ihm erwartet werden muß.

Ein Befreiung derjenigen Offiziere, die seinerzeit ehrenwortliche Erklärungen abgegeben haben, von der angeordneten polizeilichen Kontrolle kann daher nicht genehmigt werden."

Det var med andre ord fryktelige konsekvenser det fikk for norsk omdømme at London-regjeringen oppfordret de norske offiserene om å komme til England. Hvilket internasjonalt firma ønsker å handle med norske firma hvis denne uttalelsen fra hr Kühl ble kjent. Norske myndigheter og lederes holdning til æresord forandrer seg ikke fordi om en nå ikke er i krig vil de sikkert tenke.

Noen burde avkreve myndighetene en forklaring på hvorfor de oppfordret til offiserenes brudd på de avgitte æresord.