GRUNNLOVENS § 97 - INGEN LOV MÅ GIS TILBAKEVIRKENDE KRAFT OG NOEN ANDRE MOTFORESTILLINGER MOT RETTSOPPGJØRET!

Paragraf 97 i vår Grunnlov er hellig og ukrenkelig.  Men for seierherrene etter krigen var den ikke det.  De brøt loven med begrunnelse av at de "nye lovene" var mildere enn de gamle og følgelig kunne de nye "humane" lovene brukes.  TØV OG ATTER TØV!

Hva som var tilfelle, var at de eksisterende lovene ikke tillot dom mot medlemmer av NS en bloc.  Straffelovens (av 1902) § 86 kan ikke anvendes mot våre foreldre på grunn av kapitulasjonen 10. juni 1940!  Derfor ble landssvikanordningene forfattet!

Grunnloven tillater ikke at lover lages i ettertid for så å dømmes etter.  Hvis lovverket ikke er forutseende nok til å dømme en lovbryter, SKAL lovbryteren gå fri!  Det er hva vår Grunnlov sier i §96 og §97!  Derfor forutser Grunnloven at lovgiverne gir lover som omfatter alle tenkelige lovbrudd før eventuelle lovbrudd skjer. 

Tilfellet var at våre foreldre ikke kunne dømmes etter de eksisterende lover, derfor fant Hjemmefronten og de som flyktet til London ut at de måtte lage nye lover som de ved hjelp av propaganda og en opphauset stemning kunne bruke til å dømme politiske motstandere etter.

Vi må ikke la ettertiden få legge et glemselens slør over grunnlovs-bruddet som ble begått etter krigen ved at medlemmene av NS ble dømt etter ulover.  Husk Grunnlovens §96:

 "Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom.    Pinligt Forhør maa ikke finne Sted"!

Vi etterkommerne etter de feilaktig dømte må kjempe for våre foreldres rettslige oppreisning.

Vi skal ikke stikke under stolen at enkelte av de dømte i retts-oppgjøret, ble dømt for forbrytelser også straffeloven og den militærestraffelov anså som lovbrudd.  Men vi skal kreve at disse skulle dømmes etter den lov som gjaldt da lovbruddet ble begått og ikke etter lover som var forfattet i "de dype skoger" i Oslomarka eller "i nattens mulm og mørke" i London under krigen.  Etterpåklokskap er ikke anerkjent av vår Grunnlov som grunn til lovbrudd!

Videre må vi kreve at de som var forfattere av anordningene våre foreldre ble dømt etter blir kjent.  Kanskje enkelte av forfatterne etter krigen fikk posisjoner under rettsoppgjøret de i pakt av sin befatning med anordningene ikke skulle ha.  Som kjent er det en tredeling i vårt land mellom de som forfatter, dømmer og utøver.  Forfatterne av en lov kan ikke siden dømme etter den, de er inhabile som dommere!  Det er muligens på grunn av dette prinsipp at hemmeligholdelsen av forfatterne av anordningene har vært så streng!