UDUGELIGE GENERALER

  General Otto Ruge               Einar Gerhardsen           

 

Intet land har i en krigssituasjon hatt en mer udugelige generalstab enn Norge hadde 1940!  Intet land har lidd så meget som Norge nettopp fordi generalstaben var udugelighet.  Hvorfor legge skylden på generalstaben for misèren 9. april 1940 er det sikkert mange som spør?  Hadde ikke regjeringen det hele og fulle ansvar for landets sikkerhet og forsvar?  En regjering har ansvar for den politiske ledelse av et land.  Den militære ledelse, generalstaben, har ansvar for å forberede landets forsvar i fall en krig skulle komme.  Dette, forberede landets forsvar, er en ufravikelig oppgave for alle generalstaber uansett hvor lenge det er siden landet har deltatt i kriger og uansett regjeringers politiske syn.  En generalstaben har også som oppgave å forberede angrep av potensielle fiender.  For å unnskylde sine militære kolleger, enkelte hadde til og med gått sammen med ham på Krigsskolen, i generalstaben og legge det fulle og hele ansvar på regjeringen skrev general Ruge i et brev til Statsminister Gerhardsen den 15.9.1947 (brevet ble delvis referert i Morgenbladet 16.6.1948) følgende:

 

"Regjeringen plikter til enhver tid å ha full klarhet over og sammen med sine ansvarlige militære rådgiver å ha diskutert gjennom helt til bunns, vår strategiske situasjon under de ulike mulige krigsalternativer, de krav som disse ulike strate­gier vil stille til vårt forsvar, forsvarets evne i øyeblikket til å fylle krav, de tiltak som må tas for å fylle de huller i forsvarsberedskapen som i øyeblikket måtte finnes, hvilken tid det vil ta og hvilke anstrengelser det vil fordres for å gjenn­omføre disse tiltak...

 

Hadde regjeringen Nygaardsvold helt fra sin tiltredelse i 1935 følt det som sin plikt hvert år å ta disse ting opp til alvorlig og grundig undersøkelse, så ville vi i 1939 stått meget bedre... Den som er klar over sin stilling og mulighetene, kan handle raskere, mer effektivt, enn den som ikke har tenkt gjennom tingene .....

 

Hadde regjeringen Nygaardsvold våren 1940 ofret noen dager på å sette seg virkelig inn i våre mobiliseringsforhold, og hvilken tid det måtte ta å sette forsvaret i kampberedskap, ville nok natten til 9. april ha forløpet annerledes.... Denne mørklegging omkring forsvarsberedskapen førte oss direkte i ulykken i 1940."

 

Selv general Ruge visste hvilke plikter de militære rådgivere hadde vis a vis regjeringen.  Det sørgelige var at generalstabene, hærens og marinens, før krigen ikke hadde fulgt opp sine oppgaver.  Enda sørgeligere er det at general Ruge skyver skylden over på regjeringen for misèren. Den er og blir generalstebens.  Generalstaben skal informere regjeringen og forvisse seg om at regjeringen kjenner til de problemer forsvaret av landet er og hva som kreves av et forsvar.  Etter krigen hadde den militære og politiske ledelse i Norge en felles fiende, Nasjonal Samling, NS.  Dette partiet fikk alt ansvar for ulykken som rammet landet.  Derfor ble det ikke reist krigsrett mot generalstaben etter krigen for dens forsømelse av oppgaven med å forberede landets forsvar.  Høsten 1939 fikk de militære ledere "sin mann," oberst Birger Ljungberg, inn som forsvarsminister i regjeringen.  Dermed hadde generalstaben en kollega å henvende seg til og allikevel klarte den ikke å utføre de oppgaver den var pålagt.  Om Ljungbergs kan sies at han på tross av at han var militær aldri hadde vært i generalstaben, det var han ikke dyktig nok til.  En offiser som aldri har deltatt i en generalstab vet ikke hvordan den arbeider eller tenker.  Derfor må Ljungberg unnskyldes for at han ikke forsto generalstaben.

 

Når en i tillegg til å vite hvilke oppgaver en generalstab har også vet at kaptein Øyvind Øi holdt et foredrag i Det militære samfunn før 9. april 1940 med tema "Det strategiske overfall".  Her beskrev han det angrep på landet som kom kort tid etter.  Dette gjør det enda mer uforståelig at generalstaben ikke var forberedt på oppgaven.  Kaptein Øis foredrag var en velkjent kaptein for generalstaben, Øi var nemlig kommanderende general Kristian Laake adjutantstab.  Generalstaben kan heller ikke bli fraskrive seg sitt ansvar selv om avisen Arbeiderbladet, Regjeringens talerør, omtalte Øis foredrag som: militært tankespinn en embetsmann burde avholde seg fra. 

 

Den politiske forutsetning som et flertall på Stortinget hadde regnet med at Norges ville ha, var at man skulle kunne gjenreise det siden slutten av 20-årene nedbygde forsvaret i god tid før eventuelle krigerske hendelser ville komme til norske teritorier.  Heller ikke denne uttalelse fra den politiske avisen kan taes til forsvar for generalstaben.  Den skal uavhengig av den politikk en regjering fører forberede alle tenkelig og utenkelige angrep på det land den er satt til å forsvare.

 

Under forhandlingene forut for unionsoppløsningen i 1905 rådet den svenske generalstab sin regjering til at den skulle forlange at norske festninger langs den norsk-svenske grense ikke skulle befestes med militære innretninger eller at norske tropper skulle drive eksersis langs grensen mellom landene.  Dette ble inntatt i avtalen og følgelig var alle norske festninger langs grensen uten militær bestykning etter 1905.  Først i slutten av 1980-tallet ble nevnte passus i unionsavtalen fjernet.  Da passusen ble fjernet "husket ikke" norske politiske myndigheter at den eksisterte, men våre militære myndigheter husket og hadde forholdt seg til den.  Dette for å opplyse om en av oppgavene en generalstab har i fredstid og følgene av å ha en god og tenkende generalstab.

 

Den norske generalstaben har som oppgave å planlegge landets forsvar med henblikk på alle tenkelige og utenkelige angrepsmål fra enhver tenkelig og utenkelig fiende, samt å planlegge når forsvarsmakten må mobiliseres for at den skal kunne forsvare landet etter de ulike planer generalstaben har lagt.  Dette er store oppgaver, men da det går lenge mellom hver gang et land blir angrepet har generalstaben god tid på seg til å forberede forsvaret av landet.  Dertil kommer at når oppgaven er så enorm er det kun de beste av de beste offiserene som kan brukes i og trenes opp til generalstabsoffiserer.  Dette var også tilfelle i 1940.

 

Før en går videre i historien om Den norske Generalstaben i 1940 bør en studere fra hvilke sider Norge i 1940 kunne bli angrepet:

 

     - landsiden (fra Sverige, Sovjet eller Finland)

     - sjøsiden (fra alle sjøfarende land)

 

Da Norge hadde et fredelig forhold til Sverige og da Sverige kun hadde et forsvarsmilitær var det lite tenkelig at et angrep kunne komme fra den kanten.  Selvsagt kunne en tenke seg at en fremmed makt angrep Sverige først og så Norge.  Men i denne forbindelse må en se bort fra den eventualiteten.  Like utenkelig er det i denne forbindelse å tenke seg et angrep fra Finland.  Et angrep mot landet fra finsk teritorium villle bety et angrep mot Finnmark, en militært meget vanskelig oppgave for angriperen.  Ergo est:  Norge kunne bare fra landsiden angripes av Sovjet.  Fra høsten 1939 var vårt forsvar opptatt av den eventualiteten, et angrep fra Sovjet, ved at landet hadde nøytralitetsvakt i Finnmark. 

 

Fra sjøsiden er det mange muligheter til å angripe Norge.  Men her hadde landet sine sterkeste forsvarsverk - de sjømilitære fort.  Å forsvare Norge fra sjøsiden er militært sett enkelt hvis alle fortene er utstyrt med tilstrekkelige kanoner, torpedoer, miner, mannskap og annen nødvendig bestykning.  Norge er enkelt å forsvare, vi har lange og trange fjorder og et ugunstig klima for angrep om vinteren.

 

Når en skal betrakte den norske hærledelses innsats  forut før og i aprildagene 1940 må den betraktes med basis i de kunnskaper om landets politikeres fraværende vilje til å i vare ta landets erklærte nøytralitet.  Helt siden begynnelsen av oktober 1939 hadde britiske fartøy brutt landets sjømilitære grenser uten at de politiske myndigheter hadde vært interessert i å reagere.  Slik holdning kunne ikke fortsette uten at den tyske ledelse ville reagere.  Selv en ukyndig person vil forstå det.  Når en dertil kjenner til hendelsen i Jøssingfjorden i februar 1940 er det rett og slikt helt uforståelig at ikke de militære myndigheter krevde mobilsering alt i mars 1940.

 

Hvilke byer måtte en før 1940 anse som strategisk viktige ved et angrep mot landet?

 

- Trondheim.  Fra alle krigene med Sverige burde vår militære ledelse vite at denne byen var en viktig for landets forsvar.  Den som hadde den militære makt i denne byen behersket landet militært ved at forbindelseslinjene mellom nord og syd ble brutt.  Generalstaben måtte altså ha antesipert at Trondheim ble angrepet.

 

- Narvik var utskipingshavn for svensk jernmalm og var isfri hele året.  Derfor måtte en forstå at denne havnen hadde vital betydning for alle krigførende uansett om vi valgte å se dem som venn eller fiende.  Norge hadde erklært seg nøytrale i september 1939 og alle krigførende land var derfor på grunn av jernmalmen potensielle angripere.  Derfor måtte generalstaben være forberedt på at denne byen ble angrepet.


 

- Bergen var det sentrale tyngdepunkt på Vestlandet og administrativt viktig  for denne  landsdelen.  Videre var byen viktig for å kunne beherske skipsleia utenfor vår kyst.  Generalstaben måtte være forberedt på at Bergen ble angrepet.

 

- Stavanger var viktig som utgangspunkt for angrep mot konvoifart til Storbritannia.  Konvoifarten mellom USA og Storbritannia var viktig også i 1. Verdenskrig.  Generalstaben måtte forvente at Stavanger ville bli angrepet.

 

- Kristiansand var viktig for å sikre/hindre fri skipstrafikk til og fra Skagerrak.  Under  1. Verdenskrig ble hele den tyske flåte stengt inne i Østersjøen fordi Tyskland ikke hadde fri tilgang til Skagerrak.  Generalstaben måtte derfor forvente et angrep mot Kristiansand.

 

- Oslo var landet viktigste by og landets administrative sentrum.  Generalstaben måtte forvente et angrep mot Oslo og Horten.  Horten fordi den var sjømilitært viktig for forsvaret av Oslo.

 

Betydningen av Trondheim ble vist i april 1940.  Byens to flyplasser, Lade og Værnes, var viktig for den tyske hærledelse.  Uten disse ville gen. løyt. Dietls tropper aldri kunne fått ettersendt forsterkning av utstyr og mat troppene trengte for å holde stillingen etter det engelsk/franske angrepet på byen.  Utbyggingen av flyplassen vil bli omtalt i et senere kapitel.

 

Det er med basis i ovenstående må en lese generalmajor Ragnvald Roscher Nielsens uttalelse på side 164 i boken "Norges krig 1940-45", Gyldendal norske Forlag 1947, som en bombastisk fordømmelse av den generalstab han var et av medlemmene av:

 

"De norske felttogplaner fra før krigen bygde på andre forutsetninger enn de som forelå 9. april.  Alt som var forberedt ble kastet om kull.  Nå måtte nye planer improviseres, men dette arbeidet var ikke lett etterat landets administrative sentrum var besatt og vår eneste kraftige kringkaster var i fiendens hender."

 

Mer tøv og direkte sprøyt skal en lete lenge etter fra militære ledere.  Dette er en defaitistisk tankegang, en tankegang ingen militære kan eller må ha hva angår forsvaret at sitt land.  En må ha lov til å spørre seg hva de norske felttogplaner gikk ut på før april 1940.  Da alle militære planer er hemmelige kan vi ikke få svar på dette spørsmål.  Vi må filosofere og se på eventualitetene.  Fra general-majoren, Roscher Nielsen, vet vi at felttogsplanene ikke var at landets største og viktigste byer kunne besettes fra sjøsiden.  Hadde de vært det ville han ikke kommet med sin uttalelse.  Hvorfra skulle vi angripes i følge generalstabens planer hvis ikke fra sjøsiden og ved at alle de største og viktigste byer ble besatt?  Det har general-majoren ikke opplyst om.  Antagelig fordi han for å beholde sitt og generalstabens gode rykte ikke vil!

 

Overnevnte uttalelse fra Roscher Nielsen må også sees i forhold til at han og hele generalstaben hadde lest Admiral Wolfgang Wegeners bok "Die Seestrategie des Weltkrieges", utgitt 1929, en bok som forklarer hvordan Tyskland i en kommende krig skal forhindre at flåten blir innestengt i Nordsjøen.  Admiral Wegener tar i sin bok ikke for seg Narvik som en interessant by, det skyldes at admiralen ikke ser på de resursmessige strategier, men på muligheten til å bringe flåten ut i farvann hvor den kan engasjere den britiske flåte samt hindre en blokade av tyske importhavner.  Videre betrakter han muligheten for den tyske flåte til å sikre seg strategiske muligheter i en krig med England og til fritt å kunne operere uten at England skulle hindre den.  Admiral Wegener beskrive det strategisk viktige farvannet Norge behersker og betydningen av dette i en krig.  Ser en tiden etter 1. Verdenskrig forstår en hvor riktig Admiral Wegener hadde med sine teorier.  Admiral Raeder var så oppsatt av Admiral Wegeners teorier at han annekterte Admiral Wegeners teori og arbeidet fult for besettelsen av Norge.  Ja, han gikk så langt som til å hevde at besettelsen av Norge var hans ide!  (Dette burde frita Quisling for anklagene om at han ansporet Hitler til å okkupere Norge under deres møte i desember 1939.)

 

Norge var i 1940 et enkelt land å forsvare mot angrep fra sjøen.  Begrunnelse for den påstanden finner en ved å studere Gallipolifelttoget fra 1915. Planene for dette felttoget var utarbeidet av W. Churchill.  Lærdommen fra den britisk-franske fiaskoen ved Gallipoli burde vært bakgrunn for de norske generalstabene, hærens og sjøforsvarets,  under deres planlegging av et forsvar av Norge.  Våren, sommeren, høsten og vinteren 1915 motsto tyrkiske tropper angrep fra franske og britiske soldater støttet av den engelske og franske marine.  Under det første angrepet klarte 60.000 tyrkere å forsvare seg mot et angrep fra 120.000 britiske og franske soldater.  Før angrepet var Gallipoli utsatt for intens beskytning fra den britiske flåte i 21 dager.  Tre britiske slagskip sank og to ble sterkt skadet av drivminer tyrkerne slapp ut i Dardanellsundet.  Slaget ved Gallipoli ble et gedigent tap for den britiske og franske flåte.  Dardanellkampanjen kostet de britiske og franske tropper 250.000 fallene i strid og av sykdom, mens tyrkerne tapte 300.000 soldater (I følge Encyclopedia Britannica) i den nesten et år lange striden.  Det feilslåtte felttoget førte til Churchill måtte gå som marineminister.


 

Med lærdommene fra Gallipoli burde generalstaben kunne forsvart Norge mot alle tenkelige angrep på vårt land våren og sommeren 1940.  Men generalstaben besto ikke prøven, de hadde ikke gjort hjemmeleksen sin!

 

Ingen av de krigførende i 1940 ville våget å angripe Norge hvis generalene hadde gjort sin hjemmelekse eller hvis angriperne kunne frykte at et angrep på Norge ville ført til forsvar av landets grenser.  Andre lands generalstaber kjenner sin krigshistorie og har lært av de feilgrep militære ledere har gjort før dem.  Bare vår generalstab hadde ikke gjort sine lekser i 1940, derfor ble vi tatt på senga med buksene nede.

 

Ved å tenke seg om kunne generalstaben visst hvor mange skip som måtte komme ved et angrep og derved også hvor stor angrepsstyrken i antall soldater ville være.  Derved ville generalstaben vite hvor mange soldater de måtte sette inn hvor.  Norges beliggenhet og størrelse samt vanskelige topografi tilsier at ingen angriper fra sjøsiden kunne komme med store styrker i startfasen.  Flyangrep var også begrenset på grunn av datidens flys behov for bensin.  Hadde en satt ut biler, annet materiale eller bygd enkle hinder på landingstripen på Fornebu ville de tyske flyene ikke kunne lande der 9. april.  Den som kjenner historien vet hvor stor betydning Fornebu fikk for besettelsen av Oslo.  De andre flyplassene i Sør-Norge kunne en forsvare på samme måte som antydet for Fornebu.  Men nei generalstaben og sjøforsvarsstaben lekte og trodde England skulle hjelpe oss.  England hadde mer enn nok med å bygge opp og forberede forsvaret av Frankrike til å ofre Norge en tanke utover planleggingen av angrep mot landet for å hindre at Tyskland fikk jernmalmen fra Narvik og å besette enkelte byer på vestkysten av landet.  (Planene Stratford og Avonmouth.)

 

Hvorfor legges ikke skylden på den politiske ledelse?  De hadde ikke skyld for at generalstaben var uforberedt til å forsvare landet!  Generalstaben skal forsvare landet med de midler som står til deres tjeneste være seg om midlene er få eller mange!  Retningslinjene for generalstabens virke tar ikke forbehold om at de politiske myndigheter bevilger nok penger til landets forsvar!  Generalstaben skal på tross av bevilgningene planlegge forsvaret av landet med de midler de har til sin disposisjon!  Generalstaben skal planlegge når mobilisering må starte for at landets forsvar skal tjene sin oppgave fult ut.  Fordi generalstaben ikke hadde informert regjeringen om de ulike alternativer fikk landet ikke mobilisert til rett tid og i riktig styrke.  Derfor var det også i regjeringen kaos om hvordan mobiliseringen skulle foregå: med post eller pr radio.  Generalstaben skulle høsten 1939 fortalt regjeringen hvor lenge det ville ta å mobilisere forsvaret og når ordre om mobilisering måtte sendes ut hvis den skulle foregå med post.  Spesielt viktig er generalstabens oppgave på dette området når en som Norge har en defaitistisk regjering.


 

De politiske ledere har en mengde hjelpere som skal gi råd til de respektive departement.  Generalstabens oppgaver var og er å råde forsvarsdepartementet i militære spørsmål.  Det er så departementets rett å velge å lytte til rådene, men ansvaret for at rådene blir gitt er ene og alene generalstaben.  Spesielt viktig var dette fra høsten 1939 og våren 1940.  Men da generalstaben ikke besto av personer som kunne lede en hær eller gi en regjering de rette signaler fikk dette for landet katastrofale følger.

 

Før en går videre i utredning må en navngi noen av personene i generalstaben:

 

- generalstabssjef oberst Rasmus Hatledal.  Hatledal er mest   kjent for sine forsøk på å få regjeringen til å mobilisere   før 9. april.  Han sto ikke nok på og klarte ikke å bevege   regjeringen til å mobilisere.  Hatledahl utførte ikke de   oppgaver han var pålagt tilfredsstillende.  Hatledal hadde   ansvar for krigsoppsetningen av Hærens Overkommando.  Den   planlagte oppsetningen lot seg ikke gjennomføre.  Det var   ikke regjeringens skyld.

- oberstløytnant R. Roscher Nielsen, avdelingssjef for den   operative avdeling i Generalstaben.  Den samme Roscher   Nielsen som undertegnet den totale kapitulasjonsavtalen   mellom Tyskland og Norge i Trondheim 10. juni 1940.

- oberstløytnant Harald Wrede Holm, avdelingssjef for  utenriksavdelingen.  Dette var mannen som 10. 6. 40

  kapitulerte for general Dietl på Spionkop på vegne av 6.  divisjon.  Alle år etter krigen har Wrede Holm hevdet at han fortalte Dietl at Kongen og Regjeringen skulle fortsette   krigen utenfor Norges grenser, men Wrede Holm glemte å få   denne setningen inn i avtalen han undertegnet!

   Oberst Rasmus Hatledal

 

 

 

 

                                                           Kommanderende General Kristian Laake

 

 

Kommanderende General Kristian Laake som også var medlem av generalstaben, skulle gå av for aldersgrensen om morgene den 9. april 1940.  Han var forberedt på det, men på grunn av hendelsene denne dag ble hans avgang først effektuert om kvelden 9. april.  Han ble etterfulgt av general Otto Ruge.  Mannen som hadde deltatt i utformingen hærordningen av 1933.  I forbindelse med utnevningen av Ruge sier Roscher Nielsen følgende i boken "Norges krig 1940-45":

 

"Det var en utnevnelse som i høg grad økte tilliten både i hæren og folket.  Det hadde stått strid om Ruges navn i forbindelse med hærordningen av 1933, men om hans personlige egenskaper, hans dyktighet og moralske kraft, rådde det bare en mening".

 

Hvor dyktig general Ruge var eller ikke var vet vi fra historien.  Dessverre for Ruge var han for feig til å innrømme at han og hans militære styrker kapitulerte betingelsesløst for den tyske vernemakten i Trondheim 10. juni 1940.  Den feigheten hos Ruge vil sammen med mange av hans militære feilgrep under felttoget være den endelige historiske dom hans minne en gang vil inneholde.  Ruge og generalstaben har intet å være stolt over i forbindelse med krigen.  Årsaken til at tyskerne brukte lang tid på å nedkjempe det norske forsvaret i 1940 skyldes kampvillige norske soldater og tyske vansker med å fremskaffe militære forsyninger til troppene i Nord-Norge og feil de tyske generalene gjorde under fremrykkingen i Sør-Norge.  Dessuten selvsagt de problemer tyskerne fikk på grunn av det materialet de mistet da lommeslagskipet Blücher sank utenfor Oscarsborg festning, dertil kommer Norges vanskelige topografi som skapte store bekymringer for tyskerne.


 

Hva er så grunnen til anklagelsene mot generalstaben?  Den hadde mottatt en mengde informasjonene som burde advart den om hva som var i vente:

 

- 16. februar: Altmarkaffæren

- 19. mars: Churchill uttaler at krigen står på Norges

  dørterskel

- 25. mars: Den tyske sendemann oppsøker utenriksminister Koht

  og meddeler at det var fare for at Tyskland ville overta

  vernet av norsk sjøområde.

- 29. mars: Den norske Minister Scheel i Berlin skriver: "Noe

  fredstegn er ikke å øyne. Det eneste helt sikre er at Norge

  bør holde sitt forsvar i orden og så sterkt som vår ytterste

  evne tillater."

- 29. mars og dagene som følger:  Verdenspressen skriver at det

  allierte krigsråd hadde besluttet å angripe norske sjøområder

- 1. april: Minister Scheel melder at tyske tropper blir

  innlastet i Stettin og at troppene skal til Norge.

- 3. april: Den norske Minister Colban i London telegraferer at

  et fremtredende medlem av Underhuset hadde meddelt at den

  britiske Regjering forbereder aksjon mot malmtrafikken fra

  Narvik

- 5. april kom følgende:

  -- Telegram fra Berlin om muligheten av tysk besettelse av

punkter på Norges sørkyst

-- Telefonmelding fra København hvor minister Esmach

   sier at det er fare for Sør-Norge

-- Telefon fra sjefen for Den svenske Försvarsstabens

   Underrättelsesavdeling om mulig tysk angrep på Danmark og

   Norge

-- Truende note fra vestmaktene

- 7. april: Telegram fra legasjonen i Berlin om at troppe-

  transportskip har forlatt Stettin med vestlig kurs.

- 8. april om morgenen:

-- Note fra de allierte som forteller at britiske krigsskip

   har lagt ut tre minefelt i norsk farvann

-- Melding fra Danmark om at tyske skip er på vei nordover i

   Kattegat

- 8. april ved middagstid: Melding om at et tysk troppetran-     sportskip, "Rio de Janeiro", er torpedert ved Lillesand og at

  soldatene ombord sa de skulle til Bergen for å forsvare

  landet mot britisk angrep

- 8. april ved 18-tiden: Telegram fra legasjonen i London om at

  en tysk flåteavdeling er sett i Norskehavet og antagelig er

  på vei mot Narvik

 

Alt dette og mer til visste generalstaben og allikevel krevde den ikke at regjeringen øyeblikkelig mobiliserte landets forsvar pr radio!  På tross av dette gikk generalstabens personale hjem til sine respektive koner om kvelden 8. april.  Vakthavende offiser var kaptein L. C. Rolstad.  Generalstabssjef oberst Hatledal kom til generalstaben kl 01.00, kommanderende general ankom mellom 01 og 02 om natten til 9. april.  På grunn av forholdene som hadde oppstått bestemte generalstaben å flytte sitt operasjonskontor fra Forsvarsdepartementet (les Akershus festning) til Slemdal Hotell ca. kl 5 9. april.  Generalstaben hadde ikke undersøkt om hotellet på Slemdal hadde plass til dem før de bestemte seg for å flytte dit.  (Det var dyktige ledere det norske forsvar hadde da krigen brøt ut.)  General Laake som var i sivil fant da ut at han måtte hente sin uniform, derfor reiste han hjem til Strømmen med drosje mens resten av generalstaben reiste til Slemdal Hotell.  Slemdal Hotell var full av gjester og hadde ikke plass til generalstaben.  Det ble da bestemt å flytte operasjonssted nok en gang.  Hele generalstaben reiste så med drosje til Eidsvoll.  Her begikk generalstaben en gedigen tabbe nok en gang i og med at den ikke overholdt sine egne reglementsbestemmelser - å etterlate en person ved siste operasjonssted for å informere om flyttingen og hvor nytt operasjonssted var anlagt.  Denne tabben fikk fatale følger for kommanderende general som ankom i drosje til Slemdal i 7 tiden, han sendte drosjen fra seg uten å forvisse seg om at generalstaben var på hotellet.  Det var umulig å oppdrive ny drosje så mens landet var under tysk angrep vandret kommanderende general Laake på veiene fra Slemdal til sentrum på leting etter sin stab.  Laake måtte ta toget til Eidsvoll og kom dit på formiddagen 9. april 1940 da var generalstaben i fult kaos.  Oberst Hatledal som var stabsleder må ta det fulle og hele ansvar for tabbene og kaoset som oppsto.  Han burde sendt en adjutant til Strømmen etter Laakes uniform og han burde etterlatt en offiser både på Akershus festning og Slemdal Hotell for å informere hvor generalstaben hadde reist.  Følgene av tabbene var at ingen visste hvor generalstaben var mens landet ble angrepet ingen kunne komme i kontakt med de personer som hadde utarbeidet og kjente forsvarsplanene ved angrep av landet.  Til Hatledals forsvar må anmerkes at han tok initiativ til innkalling av flere tropper under mobiliseringen enn regjeringen bestemte.  Men det skulle bare mangle han og Laake var fagsjefer for forsvaret av landet.


  

En vil dog gripe fatt i en annen av Roscher Nielsens uttalelser.  Nemlig den at generalstaben måtte improvisere forsvaret.  Det første generalstaben gjorde var å gjemme seg slik at ingen eller få av de ulike divisjoners militære ledere visste hvor den var.  Dernest skaffet den seg politimyndighet i de ubesatte landområder og begynte arrestasjon av mulige spioner.  Så lenge den var opptatt med disse "viktige" oppgave hadde den ikke kapasitet til å organisere forsvaret av landet.  Derfor kunne heller ikke gen. Ruge gi fornuftige råd eller hjelpe til med å koordinere forsvaret av Setersdalen og fylkene Aust- og Vest Agder med det øvrige forsvaret av landet.  Her ble  gen. Liljedahl like alene som alle andre divisjonsansvarlige landet rundt.  Men gen. Ruge hadde god kontakt til den politiske ledelse og hadde også jevnlige møte med dem.

 

Generalstaben som nå var blitt Hærens Overkommando, HOK, sørget ikke for å tilkalle Infanteriregiment, IR, 3 på Kongsberg.  De mente at regimentet skulle brukes på et senere tidspunkt i felttoget.  Denne fadesen førte til at IR 3 falt i tyskernes hender uten å kunne hjelpe til med forsvaret av landet.  Dette regimentet hadde HOK i følge Roscher Nielsen satt stor forhåpninger til.  Hadde den ansvarlige for krigshistorisk avdeling oberst Schiøtz gjort sin jobb hadde generalstaben visst at IR3 måtte flyttes straks.  Det burde han lært etter angrepet på Polen høsten 1939.  IR6 ble bedt om å vente i Kongsberg til Kommanderende General sendte bud på dem.  Hva som burde vært gjort, var å sprenge våpenfabrikk og flytte troppene til Lillehammer.  Her kunne IR6 vært brukt til å hindre tysk fremrykning.  Men dette klarte ikke HOK å se, eller så var dette - flytting av IR6 -ikke en del av de planer generalstaben hadde arbeidet med før krigen.

 

HOK ba heller ikke 1. divisjon om å trekke nordover.  Nei 1. divisjons  skulle forsvare ubetydelige deler av Østfold koste hva det ville.  Dette førte til at 3000 mann flykte til Sverige og uten å kunne benyttes i forsvaret av landet.  Det hadde vært bedre at alle tilgjengelige soldater på Østlandet var blitt samlet rundt Hamar og Lillehammer for derved å ivareta forsvaret av landet til eventuell hjelp kom.  For å hindre en fiende i å forsere opp Østerdalen til Trøndelag for ad den veien å kunne falle styrkene i Gudbrandsdalen i ryggen hadde en i 1940 ikke behøvd store mannskapsstyrker.  Riksvei, R3, var som de fleste andre norske veier, i dårlig forfatning.  Den var lett å forsvare da den gikk gjennom skogsterreng hvor en lett kunne bygge barrikader og andre forsvarsverk.  Dessuten var det i Østerdalen langt mellom hus og bebyggelse noe som ville vanskeliggjøre tysk fremrykning (problemer med forsyninger og overnatting for troppene).

 

Slik de norske troppene ble disponert førte dette til at de trente tyske styrkene lett kunne nedkjempe små og utrente norske avdelinger.  Hvis hele Østlandsområdet syd for Eidsvoll var blitt overlat til tyskerne alt den 10. april og alle norske soldater samlet i Hamar eller Lillehammer ville tyskerne måtte benytte store troppestyrker til å sikre seg mot angrep i ryggen når de rykket fremover.  Så store styrker hadde ikke tyskerne i Norge på det tidspunkt.  Følgelig ville de vært nødt til å vente med fremrykkingen, noe som ville gitt HOK tid til å ordne forsvaret.

 

Så dyktig var ikke HOK at de klarte å planlegge det improviserte forsvaret heller.  Men de var dyktige til å finne mulige spioner.  I dette arbeidet tok de i bruk angivere, lyttet til alle negative uttalelser fra kreti og pleti om landsmenn som det var viktig å ha i fengsel.

 

Det står ikke mye ære av HOKs virke i det sørlige Norge under krigen.  Hovedårsaken til den manglende ære ligger i at generalstaben før krigen ikke gjorde jobben sin og at HOK ikke var sin oppgave voksen når krigen kom.

 

En får bare håpe at de negative lærdommene landet fikk i siste krig ikke fører til at neste krig går like dårlig og at den nåværende generalstab har forberedt neste krigs felttogsplaner bedre enn generalstaben av 1940 hadde gjort.

 

I tillegg til misèren med mobiliseringen og advarslene som ikke i tilstrekkelig grad ble gitt til Regjeringen kommer det fakta at generalstaben 9. april brøt sine egne berdedskapsregler ved at den ikke etterlot seg beskjeder om hvor den var å finne.

 

Hvis landets militære og politiske myndigheter hadde mobilisert alle landets militære styrker og ikke bare styrkene i nord høsten 1939 hadde landet aldri kommet i den situasjon det kom våren 1940.  Med et mobilisert forsvar, et forsvar som ville beskytte landets nøytralitet mot en hver overtredelse, ville det aldri vært en nødvendighet fra tysk side å hjelpe landet med sin nøytralitet.  Det er ingen bevis for at Tyskland ikke ville forstått og respektert Norges nøytralitet så lenge den hadde vært lik ovenfor både Tyskland og England.

 

Et land som ved begynnelsen av en krig erklærer seg nøytral må være villig til med alle midler å forsvare denne nøytraliteten.  Dette gjorde ikke Norge.  Den norske nøytraliteten var ensidig mot Tyskland og for England.  De mange engelske nøytralitetskrenkelser ble stilltiende oversett, men for å skape likhet i regnskapet påsto en etter krigen at også Tyskland hadde krenket den norske nøytraliteten.  Bevis for tysk krenkelse ble hentet fra hendelsene i Jøssingfjorden, hvor engelske krigsskip bordet det tyske hjelpefartøyet Altmark.

 

For å få en total oversikt over hendelsene i begynnelsen av april 1940 er det riktig også å berette at engelske fartøyer med soldater var i Nordsjøen med kurs for Norge.  At disse ikke kom før de tyske skal Norge som nasjon være glade for.  En krig ført mellom England og Frankrike på den ene siden og Tyskland på den andre i Norge ville påført landet og folket enorme lidelser.  Lidelser som datidens politikere ikke hadde evne til å fatte.  Derfor er det kanskje galt å legge skylden for misèren på de militære myndigheter alene, de politiske ledere fra alle partier som var representert på Stortinget må alle bære skylden for den dårlige forfatning landets forsvar var i.  De militære får ta skylden for ikke å ha forberedt forsvaret av landet slik deres plikt og yrkesære tilsier de skal gjøre.

 

Et lands forpliktelser ved nøytralitet er beskrevet i Haagkonvensjonene av 1907 nr V og XIII. Det vil gå forlangt å utdype denne konvensjonen, men det er påkrevende å fastslå at konvensjonen pålegger alle nøytrale land å anvende fysiske maktmidler dersom landets nøytralitet blir krenket. Et nøytralt land er følgelig ikke berettiget til å forholde seg passivt ovenfor krenkelser av nøytraliteten.

 

 

DE ENGELSKE OG FRANSKE PLANER OM KRIG I NORGE.

    Winston Churchill - var jøde.  Hans mort var jødinne

England og Frankrike ønsket ikke å erklære Russland krig etter at de hadde erklært Tyskland krig for innmarsjen i Polen.  Men ønsket å bruke krigen til å landsette tropper i Norge.  Da det brøt ut krig mellom Finnland og Russland hadde Frankrike og England lenge planlagt en invasjon i Narvik og Sør-Norge.  Denne operasjonen skulle foregå under dekke av at England og Frankrike skulle komme Finland til hjelp i deres kamp mot Sovjet.  Utenriksminister Reynaud og Winston Churchill var sterke talsmenn for en utvidelse av krigen mot Tyskland.  De ønsket at de tyske tropper skulle spres over størst mulig område.  Dessuten håpet de at et tysk angrep på de skan­dinaviske land skulle skape en verdensopunion mot Tyskland.   De regnet ikke med at Norge skulle sette seg i mot engelsk/fransk invasjon.  På sin vei inn i Narvik til Finland skulle de engelsk­/franske troppene ødelegge gruvene i Kiruna samt tog­forbindelsen med Narvik for på den måte å hindre svensk eksport av jernmalm til Tyskland.

 

Den 2. april legger Sir Edmund Ironside frem en note hvor det går frem at The Imperial General Staff, den engelske overkommando, går inn for å landsette mindre britiske styrker fire steder på vest­kysten av Norge. "Dette er et skritt i riktig retning", sier Winston Churchill. Han har siden 19. september 1939 gått inn for både å minelegge norskekysten og å sette inn en ekspedisjon mot malm­transporten fra Narvik.

 

England hadde i lengere tid hatt 3.000 soldater og offiserer liggende i Rosyth nord for Edingburg.  De var påtenkt som støt­tropper under invasjonen av Norge.  Englands invasjon av Norge hadde fått kodenavnet "R4".  Landgangsplanen, R4, inneholdt to deler:

 

- landgang i Stavanger med flyplassen Sola, Bergen og

Trondheim (Operation "Stratford")

- landgang i Narvik med mulig fremstøt på svensk område

(Operation "Avonmouth")

 

De første engelske flåtestyrker med kurs for Norge forlot England 4. og 5. april.  Den 7. og 8. april ble landgangstropper tatt

ombord i krigsskipet Firth of Forth.  Disse var imidlertid ikke utstyrt for kamp, men som vaktstyrker.  Englenderne hadde allerede etablert kontakt i Stavanger.  Oberst Malcolm Munthe som bodde på hotell i byen og hadde montert en radiosender på sitt rom, hadde i lang tid sent meldinger om den militære befatning byen og omegnen befant seg i. Obersten hadde dessuten daglig kontakt med det britiske konsulat.

 

Engelske skip minela Oslofjorden den 8. April, men soldatene som skulle invadere Stavanger og Bergen kom ikke frem før tyskerne hadde besatt disse byene.  Engelskmennene avsto da fra å gå i land av fare for de tap de da kunne få.

 

Den engelske invasjon var planlagt gjennomført på følgende måte:

 

"Den 5. april gikk en bataljon om bord i "Batory" i Glasgow.  Den skulle ankomme Narvik 10.april med to kryssere og tre jagere som eskorte.  General Mackesy var sjef for Narvik-ekspedisjonen.  Mackesy skulle under overfarten til Norge, oppholde seg ombord i skipet "Aurora" sammen med 200 kommandosoldater.  To bataljoner skulle fraktes med to kryssere til Stavanger og være fremme den 6.april.  To andre kryssere skulle føre to bataljoner til Bergen med ankomst 7.april. Natten til 8.april skulle Norskekysten fra Stad til Svenskegrensen minelegges."

 

Når meldingen kommer inn til Admiralitetet i London om de tyske krigsskipene var observert, var det ingen der som trodde at far­tøyene er på vei til Narvik.  Store deler av Home Fleet ble beordret til havs. Slagskipene "Rodney", "Impuls", "Valiant" og to kryssere gikk ut fra Scapa Flow på Orkenøyene.  Det gikk mot nord, det samme gjorde tyskerne.

 

Været var så ille at selv de mest hardbarkede av de britiske sjøfolkene ser med skepsis på det opprørte havet når de legger ut fra flåtebasen.  Bølger på 15-20 meter velter inn over skipene.  I perioder går stormen over til byger med orkan.  Fra britenes side settes det mye inn på å forhindre at de tyske krigsskipene skal klare å ta seg tilbake til sine baser i Tyskland.  Derfor går det også ut ordre om at krysseren "Aurora" og seks jagere som ligger i Clyde, straks skal gå til Scapa Flow på Orknøyene.  De skal videre nord i Norskehavet.

 

Denne flåtegruppen er avsatt til den planlagte britiske aksjon mot Norge, og det er samme dag tatt ombord støttropper med Stavanger som mål.  Nå må derfor troppene som allerede er ombord, gå på land i Clyde igjen mens utstyret blir med nordover.  Det blir ikke tid til å losse det.  Det samme skjer med 2 kryssere og 15 jagere som ligger i Rosyth litt nord for Edinburgh.  Også de er avsatt til Norges-aksjonen.  Troppene som skal til Bergen er forlengst ombord, men også de må gå på land igjen, mens utstyret følger med på ferden nordover.

  

Norske historikere kjempet etter krigen lenge med å hemmeligholde de britiske/franske planene om invasjon av Norge.  Men også på dette punktet har de nå oppgitt å vedlikeholde løgnen om den tyske eneskylden.  En skal dog huske at blant publikum har Tyskland fortsatt eneskyld for ivasjonen av Norge, det har politikere og massemedia sørget for.  Men også på dette området vil det bli store endringer når en nye generasjon nordmenn vokser til.